2004_1–2 - MiRA-Senteret

JUBILEUMSNUMMER 01-02|2004 27
analyse gjorde dem blinde for sin egen rolle i usynliggjøringen av minoritetskvinners
spesielle situasjon. En viktig dimensjon som påvirket minoritetskvinners
hverdag, nemlig rasisme og diskriminering på grunn av
hudfarge, etnisitet og religion, var nesten fraværende fra denne analysen.
Den generelle forståelsen blant etnisk norske feminister var at undertrykkelse
av innvandrerkvinner i det store og hele hadde sammenheng med
deres kulturelle bakgrunn. Og denne kulturelle bakgrunnen mente de
fleste av dem at var mer patriarkalsk enn den norske. Gjennom en slik
analyse skapte de også et skille mellom «dem» og «oss», og de var villige til
å støtte minoritetskvinnenes kamp så lenge de utkjempet denne kampen
innfor sine egne miljøer. En stor del av norske feminister innså ikke at
innvandrerkvinner var en del av det norske samfunnet og dermed en del
av norsk kvinnebevegelse, og at deres situasjon derfor må være et tema i
kvinnekampen.
Det er viktig her å understreke at den norske kvinnebevegelsen er
inspirert av blant annet kvinnebevegelsen i USA. Men selv om svarte
kvinner ofte sto i fronten for både likestillings- og antislaveribevegelsene i
USA, hadde norske kvinner hovedsakelig brakt de hvite kvinnenes perspektiver
inn i sin kamp.Temaet rasisme ble ikke tatt opp ettersom Norge
ikke hadde hatt slaver eller kolonier i Asia,Afrika eller Amerika. Svarte
innvandrerkvinners nærvær kunne heller ikke få dem til å vurdere rasisme
på ny. På samme måte som innvandrere ofte ble definert som ren arbeidskraft
og utenfor det norske samfunnet, overså den etnisk norske kvinnebevegelsen
den rasistiske kjønnsdiskrimineringen etniske minoritetskvinner
ble utsatt for i Norge. 15
På begynnelsen av 1980-tallet utviklet det seg en opphetet debatt
mellom den etnisk norske kvinnebevegelsen og minoritetskvinner
omkring temaene feminisme og rasisme. FWGs erfaringer viste at mange
etnisk norske kvinner, særlig kvinneorganisasjonene, forventet at minoritetskvinnene
skulle få dem til å forstå grunnlaget for rasismen i det norske
samfunnet. Disse feministene arrangerte sjelden møter hvor de i fellesskap
utforsket eller gransket sine egne holdninger og handlinger overfor minoritetskvinner.Ved
å tillegge minoritetskvinner ansvaret alene for å sette
søkelyset på rasistisk kjønnsdiskriminering, ved ikke å inkludere kampen
mot rasisme i den norske kvinnebevegelsen og ved ikke å utfordre utlendingslovgivningen
og betegne den som et uttrykk for patriarkalsk kontroll,
usynliggjorde norske feminister de problemstillingene som var viktige
for minoritetskvinner. Mange norske kvinner hadde vanskeligheter
med å innse at rasisme i Norge var et norsk fenomen med bakgrunn i