2004_1–2 - MiRA-Senteret

142 MiRA-MAGASINET 10 ÅR
Et annet eksempel fra Aftenposten reflekterer stereotypifiseringen som
media aktivt promoterer ved å bruke bakgrunnsmateriale fra den multikulturelle
diskursen. «Barnevernet forsto ikke den kulturelle bakgrunnen
for hvor hjelpeløs den pakistanske kvinnen faktisk var. Kvinnen forsto
aldri fokuseringen på hennes person. Dermed har det oppstått et uløselig
dilemma i barnevern og innvandrerfamilie, konkluderer forsker Bjørg
Moen. Med sosialantropologiske øyne har hun gravd seg dypt ned i (…).
Moen forteller at en pakistansk alenemor kan bli mobbet, mistenkeliggjort
og miste sitt sosiale nettverk når hun blir skilt. I tillegg har hun flere
barn og enda dårligere økonomi enn
mange norske alenemødre. Mange innvandrerkvinner
snakker også dårlig norsk
og har aldri hatt «mannlige» gjøremål
utenfor hjemmet. På toppen av det hele
kan hun ha store problemer med å oppnå
autoritet, spesielt overfor eldre sønner» 9 .
Journalisten i Aftenposten ramser opp de
fleste generaliseringer og stereotypiske representasjoner av pakistanske
kvinner for å belyse en kompleks problemstilling.Ved å presentere
minoritetskvinner som hjelpeløse vesener, opprettholder mediene disse
kvinnenes posisjon som objekter i samfunnet.
Det har skjedd en markant endring i medienes dekning av saker om
minoritetskvinner de siste årene da forhold som angår disse kvinnene i
større grad blir tatt opp i mediene. Særlig får unge jenter mulighet til å
opptre i flere sammenhenger. En undersøkelse om minoritetskvinner i
norske medier utført av MiRA-Senteret i 2000, viser imidlertid at de
fremdeles hovedsakelig fremstilles i en offerrolle eller i en konfliktsituasjon
i forhold til sin opprinnelseskultur 10 .
Muligheten for en åpen dialog er
til stede hvis ulike institusjoner,
organisasjoner eller media også
fokuserer på og problematiserer
maktrelasjonene mellom minoriteter
og majoritetssamfunn.
Å forhandle om sin plass
Til tross for den skjeve maktfordelingen, er de etniske minoritetene
subjekter i sine egne liv og historier. De har utfordret de stereotypiske
framstillingene fremmet både av etnisk norske eksperter og sine egne
representanter. Deres hovedkritikk er derfor ikke nødvendigvis hvem som
snakker på vegne av hvem, men heller innholdet i framstillingene og hva
som blir sagt. Det er derfor viktig at etnisk norske eksperter også retter et
kritisk blikk mot sin egen posisjon innenfor den dominerende kulturen.
Så lenge de ikke kontekstualiserer sitt ståsted, vil det være vanskelig for
dem å forstå den virkeligheten etniske minoriteter lever i.