2004_1–2 - MiRA-Senteret

272 MiRA-MAGASINET 10 ÅR
den mannlige billige arbeidskraften som landet hadde hentet fra land i
sør. Både innvandrerkvinnene og -mennene gikk inn i en egen samfunnsgruppe,
som outsidere. Siden innvandrerkvinnene først kom til
landet etter at diskusjonen om likestilling var godt i gang, mistet de
anledningen til å være med på utformingen av premissene for debatten.
Deres situasjon fikk dermed ikke innpass i likestillingsdebatten før
kvinnene selv begynte å organisere seg på slutten av 70-tallet.
Det viktigste spørsmålet for oss har alltid vært å forebygge vold mot
kvinner, både strukturell vold og vold i familien, for eksempel tvangsekteskap.
Kravet om selvstendig juridisk status for innvandrer- og
flyktningkvinner, er et krav om grunnleggende menneskerettigheter, og
har alltid vært et annet viktig mål for minoritetskvinner.Ved å definere
kvinnene etter ektemannens status blir innvandrer- og flyktningkvinners rettigheter tilsidesatt
på en måte som ikke ville ha blitt godtatt hadde det dreid seg om etnisk norske
kvinner.Vi kjemper også mot diskriminering på arbeidsmarkedet på grunn av kjønn, og
på grunn av opprinnelsesbakgrunn eller synlige uttrykk, som bruk av hodeplagg. Innvandrer-
og flyktningkvinners kamp for likestilling dreier seg også om retten til å få godkjent
en utdannelse fra hjemlandet, og dermed muligheten for kontinuitet i livsløp.
Åttiårene ble synliggjøringens tiår for minoritetskvinner.Vi har jobbet parallelt
med, men i skyggen av den norske kvinnebevegelsen. Organiseringen av innvandrerkvinner
i Norge var en bred bevegelse som tok form på tvers av kulturer og ideologier,
og vi fikk en organisert stemme. Den nettverksbygging og organisering som
fant sted jobbet utfra tre ulike mål: å sette innvandrerkvinners spørsmål på den offentlige
likestillingdebattens dagsorden, å få innpass i den norske kvinnebevegelsen og å
støtte innvandrerkvinner i krisesituasjoner. Denne organiseringen utfordret kvinnebevegelsens
ekskluderende holdning og samfunnsanalyse, og har vært drivkraften for å
synliggjøre minoritetskvinners stemme.
Kvinnefrigjøring består i å endre de forholdene i samfunnet som virker kvinneundertrykkende.
Minoritetskvinner kjemper den samme kampen som den etnisk
norske kvinnebevegelsen har kjempet før dem. De krever sine rettigheter, noe som
innebærer en omforming av samfunnets verdier, og en strukturell endring i kvinneundertrykkende
mekanismer i samfunnet. Minoritetskvinner krever en anerkjennelse
av at Norge er et mangfoldig samfunn, og at en omstrukturering igjen finner sted, slik
at de faktorer som hindrer minoritetskvinners aktive deltakelse i samfunnet, blir fjernet.
For at likestillingspolitikken skal være inkluderende er det vesentlig at minoritetskvinner
selv får komme til orde og være med på å utforme strategier og mål. På nittitallet
har debatten dreid seg mot en forståelse av at innvandrerkvinners kamp for likestilling
ikke bare er et spørsmål om kjønn. Som svarte og minoriteter, og som kvinner
hvis historie i det norske samfunn begynte på bunnen av samfunnet, er det også andre
spørsmål som må inkluderes i debatten. De frivillige organisasjonene, kvinneaktivister
og kvinneforskere har begynt å se det mangfoldet som eksisterer i Norge i dag.
Utfordringen er nå å se på hvordan dette nye realitetsbildet kan utvikles innenfor
kjønnsforskningen. Det må drøftes hvilken plass minoritetskvinner har i samfunnets
virkelighet, og hvilke ressurser de representerer.
Barn av de første innvandrerne i Norge begynner nå å bli voksne, og de krever også