2004_1–2 - MiRA-Senteret

JUBILEUMSNUMMER 01-02|2004 45
hun ikke plettfri for å ha møtt på fordommer pga av sitt kjønn, derfor blir
mitt siste spørsmål til statsråd Laila Dåvøy: – Har du som kvinne følt at
det har vært vanskelig å nå høyt i din karriere, og har du møtt på motstand
i forhold til det?
«Jeg begynte veldig ung som politiker. Jeg var knapt 30 år da jeg kom inn i
formannskapet kommunestyret i min egen kommune i Askøy.Vi var vel to kvinner
i formannskapet, og jeg var alene noen ganger. Da møtte jeg voksne menn, og de
voksne mennene så på meg som en naiv ung pike. Jeg følte at jeg ikke ble tatt på
alvor helt i begynnelsen. Jeg følte også at jeg måtte gjøre jobben så mye grundigere.
Jeg jobbet veldig hardt, men det gikk seg til etter hvert. Jeg har vært heldig og fått
mange posisjoner og verv opp gjennom årene. Jeg har senere ikke følt at det har
vært noen problem å være kvinne. Men i begynnelsen så jeg nok at det var litt
vanskelig.»
Statsråd Laila Dåvøy tar en kort tenkepause og lar tankene vandre
tilbake til sin tid som pilgrim i politikken.
«Det jeg følte var vanskelig den gang, det hadde med likestilling å gjøre. Da jeg
var ung og hadde tre små barn så var alle møtene overhode ikke tilpasset kvinner.
De var tilpasset disse mennene som var ferdig på jobben og hadde kvinner, husmødre
hjemme som stelte for dem. Jeg var en kvinne som hadde lyst til å ha en
yrkeskarriere, og min mann jobbet en del. Så
jeg tok det tidlig opp om å få møtene på dagtid,
slik at jeg kunne slippe alle disse kveldsmøtene.
Både holdninger og tradisjoner var annerledes
på den tiden. De førte til at jeg ikke orket mer
enn en periode den gangen i kommunestyret,
for jeg ville ha et familieliv også. Jeg ville kunne
komme hjem til barna mine og legge dem til
sengs. Nå gjorde jeg jo ikke alltid det. Men
alle møter begynte klokken fem når de aller fleste skulle spise middag og legge
barna sine, og på den tiden var jeg på jobb. Men det har forandret seg mye nå da,
heldigvis.»
Med disse gamle minnene settes punktum for samtalen, og like høflig
og smilende som statsråd Laila Dåvøy ba meg inn, følger hun meg ut av
kontoret sitt. Ute i Akersgaten igjen forsøker jeg å sammenfatte budskapet
statsråden ønsket å formidle mellom linjene. Det slår meg at det statsråd
Laila Dåvøy til syvende og sist sier, når hun mener at likestilling begynner
i hjemmet, er å skyve hele likestillingsansvaret over på kvinnen ved å
fremheve kvinnen som «beskytter av likestilling» i hennes rolle som
hustru, mor og oppdrager.
Politikere kan trekke opp debatter,
vi kan legge til rette for at kvinner
og menn skal ha like muligheter
i arbeidslivet, men likestilling
i hjemmet kan vi og dra opp debatter
i forhold til, samtidig som det er
i hjemmet det må skje.