2004_1–2 - MiRA-Senteret

14 MiRA-MAGASINET 10 ÅR
samfunn. Måten mennesker fra Afrika,Asia og Sør-Amerika ble brakt til
Vesten, først som slaver og senere som billig arbeidskraft, og de sosiale forutsetningene
de ble gitt i sine nye hjemland, har virket inn på deres kamp
for like rettigheter. På 1960- og 1970-tallet var derfor arbeidet mot den
institusjonelle rasismen og rasistiske holdninger sentralt, mens migrasjonsproblematikk
og diskriminering av etniske minoriteter ble spesielt viktig i
de svartes kamp i Europa på 1970- og 1980-tallet.
Svarte menneskers tilstedeværelse i Vesten
Kolonialismen og slavehandelen som startet på 1600-tallet er en av de
mørkeste sidene ved vår historie. Flere millioner afrikanere ble fraktet til
det amerikanske kontinentet som slaver. Livet til hundretusener av mennesker
ble lagt i grus og det ble varig brudd i deres historier. De mistet
den direkte kontakten med hjemlandene sine, levde som hvite folks eiendom
og ble behandlet som om de ikke var
virkelige mennesker. Store deler av afroamerikanernes
kamp har derfor vært organisert
rundt borger- og menneskerettigheter
og frihet fra slaveri. Selv om slaveri
ble avskaffet i 1865, fikk ikke afroamerikanerne
likeverdige borgerrettigheter. Det
har vært en hard kamp for å oppnå de
samme rettighetene som hvite borgere, og
kampen pågår fremdeles.Afroamerikanere
i USA defineres ikke som innvandrere på samme måte som de senere
postkolonialistiske arbeidsinnvandrerne fra den såkalte tredje verden. De
er amerikanere, akkurat som mange andre etniske grupper er det, dog
diskriminert fordi de ikke er hvite.
I Europa har historien vært noe annerledes.Til tross for at enkelte
europeiske land også har drevet slavehandel, er de fleste svarte mennesker
med afrikansk eller asiatisk opprinnelse kommet hit som arbeidsinnvandrere,
spesielt etter den andre verdenskrig. De er for det meste blitt
rekruttert fra tidligere europeiske kolonier, for å tjene som billig arbeidskraft
innenfor de voksende industriene i Vest-Europa.Arbeidsinnvandrernes
forbindelse til hjemlandet ble ikke brutt på samme måte som tilfellet
var for ofrene for slavehandelen. Det var forventet at mange av dem ville
reise tilbake til sine hjemland når behovet for arbeidskraft i Europa var
over. Men behovet for billig arbeidskraft har fortsatt, og mange innvandrere
har ikke hatt mulighet til å vende tilbake til sine opprinnelsesland.
De norske feministene så sjelden noen
sammenheng mellom minoritetskvinners
situasjon i Norge og dem selv,
eller viktigheten av å inkludere og
rekruttere minoritetskvinner til kvinneorganisasjoner
ved å sette fokus på
deres problemstillinger.