2004_1–2 - MiRA-Senteret

182 MiRA-MAGASINET 10 ÅR
Når jeg lukket øynene, viste de meg så vakre røde fargetoner og bilder så
fritt malt som skyene på himmelen. Denne andre var et medmenneske.
Mangler og ufullkommenheter hører mennesket til, hadde jeg lært.
Hvorfor skulle jeg gjøre en annen vondt når verden allerede var oversvømmet
av sorg. Ingen er ufeilbarlig. Jeg spurte for å utforske og nøyde
meg med det, levde, overlevde, søkte videre.
I mange år nå har veien bak meg vært stein og asfalt, fjellene vegger av
betong, glitteret fra bekkenes vanndråper neon og utstillingsvinduer.
Munnen lukker seg om det som ikke smaker, giftene, øynene fylles av
voldens eterbårne markedsløyer, av virkeligheten som uvirkelighet.
Jeg ligger med åpen erindring. Søt duft av menneske = min egen. Salt
smak = min svette. Smerte = mine lemmer og følelser i krampe. Blodsmak
= mitt blod. Ensomhet = forræderiet.
Jeg ligger med åpen erindring og funderer. Stirrer inn i livet mitt i
Europa. Ser i øynene dem som har forfulgt og forfølger meg. Ser hvordan
min svarte hudfarge fikk dem til å løpe sammen i en og samme
flokk, over grensene, i nye land. Det er tungt å holde ut. Ordene ringer i
ørene mine fra en telefonsamtale der min hvite, aldrende venninne oppfordret
meg til å erkjenne og samarbeide. Det kjølige vinddraget av innsikt.
Stormen i meg som fulgte for at ikke hatet skulle slå rot. Smerten
over å få tilliten min knust.Troen på at årene tar ut sin rett, brenner bort
livsløgnen og lar de gamle ha råd til sannheten. Min dype respekt for
alderen har fått grunnen revet bort under seg. Huset som ble bygd
i Afrika, ser ut som etter et jordskjelv. Vil det noensinne være mulig å
bygge det opp igjen?
Spørsmålene forfølger meg. Erkjenne? Hva? Samarbeide? Med hvem?
Hver natt ser jeg for meg alle disse hvite, avvisende ansiktene. Ekkoet
ruller fra mitt rop om hjelp som druknet i en uendelig, hvit taushet.
Spørsmålene uten svar holder meg i sitt grep.Var jeg i deres øyne et
menneske?
De opplyste meg om at veggene mine hadde ører. Jeg hadde ant det.
Jeg visste at de voldtok meg hver dag og hver natt.At de trengte inn i
stemmen min, åpnet tankene mine. En voldtekt verre enn den fysiske,
uten ansikt og kropp, og likevel fysisk følbar.