2004_1–2 - MiRA-Senteret

JUBILEUMSNUMMER 01-02|2004 263
MiRA-Magasinet nr 1, 2000
En skole for fremtiden? Et skjevt blikk på den norske skolen
Av Fakhra Salimi
Det er ikke så lenge siden Norge sluttet å være et enhetlig og homogent samfunn – eller
i det minste tok de første skritt mot å slutte å betrakte seg slik. Den permanente tilstedeværelse
og deltagelse i samfunnslivet av individer med forskjellig språkbakgrunn, historie,
kulturarv og religion har satt sitt preg på det norske samfunn. Det spises, drikkes,
sosialiseres, snakkes og tenkes annerledes i de tusen hjem, som en følge av innflytelsen fra
nye borgere. Men man må spørre seg om de demografiske endringene som har funnet
sted i løpet av de siste årtier reflekteres i institusjonene som samfunnet er bygget opp
rundt; de politiske organer, helsevesenet, og først og fremst utdanningssektoren?
Utdanningssektoren og minoriteter
Til tross for at det bestandig har eksistert nasjonale minoriteter i Norge, har norske
utdanningsinstitusjoner historisk sett vært bygget på, og bygget opp om, oppfatningen
av Norge som et språklig, religiøst og kulturelt homogent samfunn. I møte med disse
institusjoner har minoriteter istedenfor integrasjon, som forutsetter fleksibilitet og
endringer på begge sider, blitt møtt med ufravikelige krav om assimilasjon. Dette er
ikke bare tilfellet i nyere tid: Samene er et «godt» eksempel. På begynnelsen av 1900tallet
ble en stor del av de samiske elevene plassert i internatskoler slik at de ikke skulle
bli påvirket av familien og deres språk, tradisjoner eller kultur. Det var stadfestet at
skolene hadde et spesielt kulturelt ansvar for å sørge for at befolkningen ble fullstendig
norsk gjennom å utdanne den unge generasjonen isolert fra deres etniske kultur 1 .
Det samiske folket, som også har territoriale rettigheter, ble i lengre tid nektet sin rett
til å praktisere sitt eget språk, religion eller kultur. Språket deres var forbudt i skolen og
det norske språket ble tvunget på dem. Den politiske bruken av et språk i samfunnet blir
i følge Gramsci tydeliggjort gjennom den dominerende klassens forsøk på å skape et
felles kulturelt klima gjennom å påtvinge et nasjonalt språk. Lingvistisk hegemoni inkluderer
bruk av symboler og uttrykk som er med på å tydeliggjøre og forsterke det dominerende
synet i samfunnet. Gramscis påstand er derfor at det finnes et nært bånd mellom
lingvistisk lagdeling og sosialt hierarki, hvor de forskjellige dialekter (og språk) innen et
gitt samfunn alltid er rangert etter hvordan de oppfattes når det gjelder legitimitet,
skikkethet etc 2 . Med andre ord, språk er makt. Mangel på språk er dermed avmakt.
I Norge har dette tatt form av en aktiv gjennomføring av lover som klassifiserer
den dominerende norske kulturen som overlegen etniske minoriteters kultur. Ett
eksempel er holdningen til flerspråklig utdanning, som har hatt svært lav prioritet til
tross for at det alltid har eksistert mer enn ett språk i Norge. Og dette fortsetter i dag,
til tross for at etniske minoriteter i stadig større grad beveger seg inn i utdanningsinstitusjonene.
Særlig på mottakersiden, som elever, men også på formidlersiden, som
lærere, finnes det i dag i det norske utdanningsvesenet flere nordmenn enn noensinne,
som snakker et annet språk enn norsk som førstespråk. Dette er imidlertid ikke
reflektert i læringsinstitusjonenes holdninger. Hovedsynet ser ut til å ha forblitt at jo
likere menneskene er, jo bedre for samfunnet.
På 50- og 60-tallet fikk organisasjoner som arbeidet for minoriteters sosiale og