2004_1–2 - MiRA-Senteret

250 MiRA-MAGASINET 10 ÅR
vandrene» – de fremmede -, som først og fremst defineres som et sikkerhetspolitisk
problem for Europa. Disse defineres som kulturelt så annerledes fra europeerne at det er
vanskelig å integrere dem i samfunnet. Bildet av horder av mennesker på vei mot Europa,
hvis motiv er å berike seg på andres velferd og dermed undergrave systemet, gjengis
i politikken, i statsapparatet, forskningen, media, litteraturen og i vandrehistoriene.
Mens nasjonalismen framhever det kulturelle og etniske fellesskapet, bidro rasistisk
og rasehygienisk tankegods til å understreke ulikhetene til de som ble definert som
vanskelig assimilerbare i det norske fellesskapet. Etter sammenbruddet av den europeiske
kolonialismen og etter fordømmelsen av nazismen og fascismen, kan det ikke
lenger argumenteres for raseteoriene. Men etnisisme har blitt legitimt, personer og
partier kan åpent fremme en norsk etnisk identitet og argumentere for en mer fordelaktig
posisjon på dette grunnlaget uten å bli offentlig uthengt. Siden forskjellsbehandling
på grunnlag av hudfarge og opprinnelse fortsatt skjer, er det viktig å vise
hvordan diskusjonene om etnisitet ofte kamuflerer rasismen i Norge.
Like viktig er det å ta opp de spesifikke måtene forskjellsbehandlingen slår ut på i
forhold til kjønn. Den rasistiske kjønnsundertrykkingen oppsto historisk ved de
økonomiske og sosiale endringene slaveeierne og kolonistene foretok, som førte til at
kvinner ble skjøvet ut og mistet en rekke av sine økonomiske, juridiske og sosiale
rettigheter. Etter den 2. verdenskrig fikk kvinner hvis menn hadde reist ut for å
arbeide, ansvaret for å ta vare på familien i hjemlandet, og senere som familieimmigranter
får de bare arbeid i noen kvinneyrker, de mangler flere juridiske
rettigheter og de hindres i å delta sosialt i samfunnet.
Med disse fakta på bordet, forbauser det meg like mye når kulturell egenart eller
språkforskjeller med den største selvfølgelighet gis som forklaring på innvandrerkvinners
situasjon i samfunnet. Ofte når innvandrerkvinners problemer med innvandringsregelverket
eller på bolig- eller arbeidsmarkedet tas opp, kan en være nesten
sikker på at det kommer en rekke innlegg om de «rare» kulturformene. Sjelden ser
man en analyse av det norske samfunnets oppbygning, økonomi og kultur som en
mulig forklaring på fordelingen av godene i samfunnet.
Er dialog mulig?
Folk med opprinnelse i sør, nord, vest og øst kan møtes i et godt og sterkt miljø, når
de fristiller seg fra sin tidligere kulturelle og etniske innprenting. For den enkelte er
det en vanskelig prosess å løsrive seg fra tradisjonelle forestillinger om tilhørighet og
fellesskap, men belønningen er at man ikke lenger behøver å være bundet til en
begrenset definisjon av seg selv i forhold til etniske termer. Samtidig kan denne
prosessen føre til at man «ser» omgivelsene for det de er og dermed åpner for muligheten
til nye relasjoner og levemåter.
En slik frigjøring betyr selvfølgelig ikke at man kaster barnet ut med badevannet.
Kulturelle utrykksformer gir variasjon og flere løsningsforslag til samfunnets utfordringer,
mange er kommet til etter hundre- og tusenvis av år med utprøvinger og
diskusjoner, og de gir den enkelte kontinuitet og gode følelser. Men etnisitet blir en
tvangstrøye når den blender utsynet og blir en rettesnor for hva som er godt og dårlig.
Og når samfunnet er dominert av en etnisk gruppe og denne gruppens autoritet til å
prege relasjonene og å skape gruppen «de andre», er det all grunn til å reagere.