2004_1–2 - MiRA-Senteret

JUBILEUMSNUMMER 01-02|2004 209
dem, og de problematiserte sin situasjon mer enn de pakistanske jentene fra det
tidligere intervjuet. De opplevde store motsetninger mellom sine indiske familier
og det norske samfunnet representert ved venner og skole. En forklarte at
foreldrene hennes var veldig strenge, og for å kunne nyte friheten utenfor familien
måtte hun ofte lyve for foreldrene. Dette førte til samvittighetskvaler, til
tross for at hun egentlig ikke følte at det var noe galt eller umoralsk i det livet
hun levde utenfor hjemmets fire vegger. En av jentene beskrev
følelsen av å stå i takknemlighetsgjeld overfor foreldrene. Her satt
hun ord på en ganske vanlig problemstilling ungdom med minoritetsbakgrunn
står overfor. Mange foreldre har ofret mye for sine
barn. De har kommet til Norge med håp om bedrede økonomiske
og sosiale vilkår, eller personlig trygghet for seg selv og sin familie.
Dette medfører ofte vanskelige oppbrudd fra egne hjemland og en
krevende tilpasning til et nytt og fremmed samfunn med vanskeligere
oppnåelige goder enn det man i utgangspunktet har
forventet seg. Disses barn kan oppleve høye forventninger
knyttet til seg både når det gjelder yrkesliv og karriere og
bevaring av familiens tradisjoner. En av jentene sier: «Jeg må
gjøre ting sånn at de [foreldrene] blir stolte av meg. Gi dem noe
tilbake». Jentene uttrykte også frustrasjon over fordommene og
den manglende kunnskapen de møtte blant annet på skolen og
blant etnisk norske ungdommer, noe som la hindringer i veien
MiRA-Magasinet 1 og 2/99
for deres utfoldelse som individer med både norske og indiske
verdier.
På 1950-tallet flyttet min egen mor som ung kvinne fra Toten til Oslo for
å finne seg arbeid og oppleve noe nytt, som så mange andre fra distriktene.
Jeg er altså halvveis andregenerasjonsinnvandrer i Oslo. Men i motsetning til
så mange andre andregenerasjonsinnvandrere her i byen, har jeg aldri måttet
forholde meg til min mors bakgrunn verken når jeg har søkt arbeid, bolig
eller i møte med de menneskene jeg treffer.Vi ønsker vel de fleste å bli sett og
vurdert ut i fra hvem vi selv er, men for unge mennesker med annen hudfarge
blir ikke dette ønsket så lett oppfylt.
En ny generasjon minoritetsbarn er i ferd med å vokse opp.Tiden vil vise
hvordan deres tilværelse vil bli og i hvilken grad de vil måtte forholde seg til
utfordringer lignende de deres foreldre og besteforeldre har møtt. Det skal bli
spennende å se om Norge klarer å åpne øynene for at det flerkulturelle
samfunnet er kommet for å bli, og om man i større grad klarer å innlemme
verdien av mangfold. La oss i det minste håpe at den oppvoksende slekt som
har Norge som sitt fødeland, skal få slippe å bli kalt «innvandrere». Intervjuene