Bokmagasinet nr 1 årgang 1

Else Skranefjell
penger utgjør en vesentlig del. Litt har mor og jeg klart å spare
opp, så det vil ikke være så mye som mangler. Jeg fyller dessuten
femti i år, og mor er disse fem årene eldre, så vi begynner å dra
på årene. Vet du, jeg sier takk til tilbudet ditt.» Et solid håndtrykk
ble utvekslet mellom far og sønn.
«Takk skal du ha», sa Samuel og smilte bredt. «Da får jeg en
far som er gårdbruker og selveier. Du slipper den årlige leien til
Østbøe, og det blir mer igjen for dere til det daglige. Det er en
god avtale for oss begge.»
«Det er nå jeg som skal takke. Jeg er dypt beveget over hvor
snill og omtenksom du er.»
Samuel smilte. «Hva synes du om at du og jeg går i sparebanken
på mandag og oppretter en konto i ditt navn? Der setter vi
inn pengene mine sammen med det du og mor kan avse av sparepengene.
Så kan vi spare videre til vi har hele kjøpesummen.»
«Banken?» utbrøt Peder forskrekket. «I de siste årene har det
ene handelshuset etter det andre gått konkurs, så det er vel bare
et spørsmål om tid før bankene ikke klarer det lengre de heller.
Nei, banken tror jeg ikke det er særlig lurt å satse på, selv om
sparebanken har som mål å hjelpe småkårsfolk til å klare seg
selv. Jeg har et bedre forslag: I morgen går vi til Østbøe og spør
bonden hvor mye han skal ha for den jorden jeg leier.»
«Hva tror du han sier til det?»
«Østbøe er en grei kar, så jeg tror nok vi kan få til en avtale
med å betale resten over de neste årene. Jeg vet at han er mest
interessert i den delen av eiendommen sin, den største, som ligger
på Hundvaag, og mindre i den delen som ligger på Buøen.
Det er flere av husmennene her som allerede har kjøpt seg fri,
og det har gått greit. Østbøe ser også med velvillighet på at tidligere
husmenn ønsker å utvide jordstykkene sine her på Buøen.
Det står en del ledig etter dem som har utvandret til Amerika,
og også etter de husmenn som reiser inn til byen for å arbeide
på fabrikkene, som det stadig blir flere av.»
- 32 -