Bokmagasinet nr 1 årgang 1

Når tausheten taler
tekstilfabrikkene etablert i byene, og disse erstattet raskt etterspørselen
etter slik hjemmevirksomhet som Gurine og søsteren
drev. I 1880 tok derfor Gurine tjeneste på en gård på Finnø,
men etter noen år var begge foreldrene hennes døde, og det
var ingen sønn som kunne overta bruket. Søsteren var gift, og
Gurine reiste inn til byen. Siden hadde hun bodd på et lite
kvistværelse i «Varmen», det raskt voksende fabrikkområdet i
Stavanger.
Hun fikk arbeid på en av hermetikkfabrikkene. Det var et
greit arbeid, men dårlig betalt og lange dager. Hun likte bylivet
og fikk flere gode venner. En av dem var Anton, som hun holdt
sammen med i flere år. Det var en hyggelig mann, men han var
litt for glad i flasken. Etter hvert ble det mer og mer drikking, så
til sist brøt hun fullstendig med ham. Rett etter bruddet skjønte
hun at hun skulle ha barn, men bestemte seg for at hun ikke
ville oppgi den fordrukne Anton som barnefaren, men oppdra
barnet alene. Hun hadde en gift venninne som også hadde et
lite barn og som mot en billig penge passet lille Lars, mens
Gurine var på fabrikken.
«Så slik er det altså», smilte Gurine. «Det er ikke så lett å bli
ansvarlig for et nytt liv når man er 41 år gammel, men jeg er
takknemlig for å ha fått oppleve det å bli mor. Jeg skammer
meg ikke over å ha et «uekte» barn. Jeg har tak over hodet og et
arbeid som gir meg penger til hus og mat, så jeg skal ikke klage.»
«Du er en sterk kvinne, Gurine», sa Peder.
Utpå høsten ble tilgangen til råstoff igjen som normalt, slik
at det ble full arbeidsuke på hermetikkfabrikkene. Så ble kaffestunden
med Gurine og lille Lars flyttet til søndagen, kombinert
med Gurines besøk hos sin onkel.
En tidlig høstmorgen banket det hardt på døren til Peder
og Marie. Peder skulle akkurat gå ut for å ta den første fløttmannsvakten
inn til byen. Han åpnet døren, og utenfor sto den
halvvoksne sønnen til naboen. «Jeg skulle si fra mor at da hun
- 67 -