Bokmagasinet nr 1 årgang 1

Når tausheten taler
nok at hun har virket noe bedre i det siste, så vi er ved godt
mot.»
Samuel satt og så alvorlig fremfor seg: «Uten mor ville vi ikke
klare oss særlig bra.»
«Så, så», trøstet faren, og la hånden sin varsomt over Samuels.
«Vi får vel tro at vi skal få beholde henne i mange år ennå og
ikke ta sorgene på forskudd. Vi får hjelpe mor så godt vi kan
med å gjøre hverdagen lettere for henne på alle måter.»
«Jeg skal gjøre hva jeg kan. Og kjenner jeg mor rett, vil hun
ikke at det blir noe snakk om at hun ikke er god?»
«Du kjenner jo mor», sa Peder. «Men nå vil jeg gjerne høre
hva du ville snakke med meg om.»
«Ja, det var nå det at jeg har spart mesteparten av hyren min i
disse årene. Jeg fikk oppgjøret da jeg mønstret av i Christiania.
Disse pengene vil jeg at du og mor skal ha til å frikjøpe
husmannsplassen fra Østbøe-bonden, slik at du blir selveier. Jeg
vet ikke om det er nok», skyndte han seg å legge til, «men det
er i hvert fall et stykke på vei.» Han nevnte beløpets størrelse.
Far ble helt stille. Så kremtet han et par ganger, før han med
vekt bak ordene sa: «Du er en god sønn, Samuel, jeg kunne ikke
ønske meg noen bedre. Men pengene er dine, og nå som du
er voksen, burde du vel tenke på din egen fremtid. Både styrmannsskolen
og eventuelt skipperskolen koster penger, vet du.»
«Å, pengene til styrmannsskolen tjener jeg opp når jeg reiser
ut igjen. Etter skolen blir det ny tur, så da får jeg penger til skipperskolen.
Far, det ville glede meg meget om du ville ta imot
disse pengene. Det ville gi meg en god følelse av at jeg bidro
med noe her hjemme. Du vet, som eldste, og eneste sønn, er det
jo på en måte også min egen fremtid jeg er med og skaper. Det
kan godt hende at det kommer en dag da jeg ønsker å være på
land, og da kan det være godt å ha sin egen jord.»
Far kremtet på nytt. «Det er sant. Men likevel er det et sjenerøst
tilbud du kommer med, gutten min. Jeg vet ikke hvor
mye Østbøe-bonden vil ha som vederlag, men jeg vil tro at dine
- 31 -