Bokmagasinet nr 1 årgang 1

Else Skranefjell
Lighus og Stenhuggeri, saa har man Omridsene af Stavanger kombinerede
Indretning.
Peder satt ved sengen til Elisabeth. Han så på ansiktet hennes,
så magert det var blitt, innsunkne kinn og nesten gjennomsiktig
hud. Han tok den tynne hånden i sin egen og klemte den
forsiktig. Elisabeth slo øynene opp og så på ham med øyne som
var klarere enn han hadde sett dem på lenge.
«Tror du jeg møter Samuel igjen når jeg dør?» spurte hun med
hviskende stemme.
«Men Elisabeth, du skal ikke …»
«Jo, Peder, nå skal vi snakke åpent med hverandre. Jeg vet at
jeg skal dø, og det vet du også.»
«Jeg ber hver dag til Gud om at Han skal gjøre deg frisk igjen,
for jeg ser ikke hvorledes jeg skal orke å leve uten deg.»
«Jeg ber også, for jeg vil jo helst leve. Men vi vet begge at slik
blir det ikke.»
Stillheten senket seg mellom dem.
«Du, Peder?»
«Ja.»
«Jeg vil at du skal gifte deg igjen. Du trives ikke når du er
alene.»
«Jeg har jo Marie.»
«Ja, det har du, det velsignede barnet. Men det er ikke riktig
at Marie skal gå her ute på Buøen når hun egentlig ønsker seg
til byen for å ta arbeid der. Dessuten vil hun før eller senere
gifte seg.»
Peder la hodet ned på dynen til Elisabeth. Tårene rant. «Jeg
klarer ikke å tenke på at du skal være borte.»
«Nei», sa Elisabeth, «men det var viktig for meg å få sagt
dette.»
Peder satt hensunket i tanker, så sa han forsiktig: «Er du redd
for å dø, Elisabeth?»
«Nei, jeg tror ikke det. Jeg er mest fylt av takknemlighet for
- 52 -