Bokmagasinet nr 1 årgang 1

Else Skranefjell
«Ja», sa Nora, jeg har hodet fullt av nye tanker. Og så rant det
ut av henne alt det hun hadde hørt.
«Jeg har vel tenkt på noe av dette», sa Aanen, «men jeg har
heller ikke sett det i en større sammenheng. Rent praktisk betyr
det kanskje ikke så mye for oss to og heller ikke så mye for våre
barn, men for våre barnebarn og oldebarn vil nok tilværelsen bli
helt annerledes. Hva ville du blitt, Nora, dersom du hadde vært
ung nå og kunne ta den utdannelsen du ville?»
«Lærerinne», sa Nora uten å nøle.
«Det hadde du passet godt til. Du hadde jo også foreldre som
hadde hatt råd til å holde deg på skolen i så mange år.
«Og du, Aanen, hva ville du gjort, dersom du var ung i dag?»
«Jeg ville nok tatt styrmannsskolen og kapteineksamen, men
det som hindret meg var jo ikke at skolen ikke fantes, for den
kom da jeg var 21 år, men at jeg var sønn til en husmann, som
var fattig og trengte meg hjemme. Du vet, det er veldig fint at
kvinner får rett til å ta utdannelse, men like viktig er den nye
folkeskoleloven, som gir alle foreldre plikt til å la barna sine få
syv års skolegang. Det vil gi et stort løft for alle uavhengig av om
foreldrene er fattige eller rike.»
«Det har du nok rett i, Aanen, men er du tilfreds med livet
ditt som jektefører?»
«Jeg synes jeg har et godt liv, Nora, og det beste som ha hendt
meg er at jeg fikk deg.»
«Og jeg er meget tilfreds med at du i alle årene har vært
hjemme med meg og barna og ikke har seilt ute i den store
verden.» De smilte varmt til hverandre.
«Vi ventet lenge på å få hverandre, Aanen, åtte år var lang
tid», sa Nora. «Men så var jeg jo bare atten år da vi traff hverandre,
mor var nettopp død og far ville ha meg hjemme til å styre
husholdningen.»
«Nå, det var vel mest en unnskyldning han brukte mens han
gikk der som enkemann.» Aanen lo. «Erfjordbonden ville nok
- 86 -