Bokmagasinet nr 1 årgang 1

og hybridsykkelen. I motsetning til hva jeg har gjort med dørhengslene
i huset, har jeg smurt sykkelen. Hanne legger ikke
skjul på at hun har liten sans for mine prioriteringer her.
I fjellsiden mot sørvest registrerer jeg at regnet kommer tidligere
enn det herren med tversoversløyfen varslet på Dagsrevyen.
Jeg får stemme i et par vers fra Småsporven, tenker jeg. Da merker
jeg mindre til regnet. Litt sangstemme har jeg, tenor som
jeg er i Bygdekoret.
Jeg legger fra meg sykkelen i et skogholt og tar bena fatt oppover
en grusbelagt kjerrevei. Langs veien er det bjørken og seljen
som dominerer, men litt gråor og en enslig bøk har også slått
røtter her. En frådende elv drar seg nedover mot slettelandskapet.
Fossen lenger oppe i dalen gir fra seg jevnlige, tunge drønn.
Regnet og snøsmeltingen i fjellene i det siste, har gitt sine distinkte
bidrag til overfloden.
Jeg kvepper til. En kortvokst, omfangsrik jente sitter på en
stein ved stien og stirrer tomt ut i luften. Hun virker å være
i konfirmasjonsalderen. Håret er brunt, glatt og halvlangt, og
hun har blå render under de brune, tungsindige øynene. Hun
vender seg mot meg. Blikket uttrykker skepsis, men hun virker
ikke engstelig. Da får det bli jeg som tar ordet?
«Unnskyld, men har du ikke vært hjemme i natt?»
Jenten stirrer i bakken. Skuldrene rister et øyeblikk. Så reiser
hun seg og går nølende mot meg. Hun fanger blikket mitt, prøver
å si noe, men får bare frem noen hese lyder. Jeg leser rådvillhet
i øynene hennes. Hun tar meg forsiktig i høyre overarm. Jeg
kremter.
«Er det noe jeg kan hjelpe deg med?»
Jenten stusser et øyeblikk. Så rykker hun til, munnen strammer
seg og øynene virrer. Hun trekker dem til seg, snur seg brått
og småløper oppover kjerreveien. Den er omgitt av lute, dryppende
bjørker og nyplantet, irrgrønn sitkagran. En vandrefalk
skriker iltert lenger inne i dalen.
Halvtimen senere setter jeg fra meg sykkelen i carporten.
15 —