Bokmagasinet nr 1 årgang 1

svære terrasser og parabolantenner. Jeg stusset over at
folk hadde investert såpass mye i hytter langt inne i
skauen. Da foretrakk jeg heller fjellet eller sjøen, men
dem om det. Heldigvis var det ingen i hyttene. Alt så
vinterstengt ut, med skoddene for, hagemøbler under
presenning og båter med kjølen i været. Det eneste
tegn til liv var skrikene fra et tranepar på en holme og
noen geværsalver i det fjerne. Elgjakta.
Øya begynte å tre fram fra åsene i bakgrunnen. Store
grantrær ga øya først et dystert preg, men blottla en
idyllisk liten vik med sandstrand da jeg kom nærmere.
Fristende, men for åpent, selv om jeg ikke trodde noen
kunne finne meg her ute. Jeg padlet rundt øya og fant
to andre teltplasser. Jeg valgte den minst iøynefallende,
den som lå lengst tilbaketrukket fra vannet.
Etter å ha trukket kanoen helt opp og gjemt den bak
noen busker, begynte jeg å pakke ut. Tremannsteltet
hadde jeg fått av onkelen min i konfirmasjonspresang,
med et bakenforliggende ønske om at jeg skulle få
sunne interesser. Hver jul i etterkant kom det tilleggsgaver,
som sovepose og liggeunderlag, stormkjøkken,
tursekk, 101 Villmarkstips av Lars Monsen og annet
villmarksstæsj. Regnet vel egentlig ikke med å få bruk
for det noen gang, men her var jeg altså, alene i ødemarken,
nødt til å greie meg selv noen dager. Varme
tanker til onkel Odd.
Ettersom teltet fortsatt lå i originalemballasjen, lå
bruksanvisningen der også, noe jeg ignorerte. Med
sedvanlig tro på egne ferdigheter begynte jeg å sette
det sammen etter innfallsmetoden. Før jeg resignerte,
hadde jeg spjæret en søm og bøyd et aluminiumsrør.
• 8 •