Bokmagasinet nr 1 årgang 1

Når tausheten taler
Marie på den gamle Buøen skole fra 1861, mens Torkel gikk
på den noe yngre Hundvaag skole, der Husebø-barna holdt til.
Nå i konfirmasjonstiden møttes de jevnlig hos presten og hadde
mye kontakt i fritiden også.
«Du, Elisabeth», sa Nora, og smilte varmt til henne, «Aanen
og jeg har mange ganger snakket om den gangen vi sto utenfor
kirken etter Maries dåp, ikke kjente vi et menneske, og dere to
kom bort til oss. Vi har alltid vært så takknemlige for at dere
gjorde det og for den hyggelige stunden vi etterpå hadde her i
denne stuen.»
Elisabeth smilte tilbake. «Det er jeg også glad for at vi gjorde,
så mye hygge som våre to familier har hatt gjennom årene.»
«Nå tenkte Aanen og jeg at det kunne være hyggelig og passelig
om vi gjorde litt ekstra stas på de to unge på konfirmasjonsdagen
deres. Vi vil derfor invitere dere alle tre til middag hjemme hos
oss rett etter kirken. Det blir jo i all beskjedenhet, men sikkert
mye hyggeligere enn at hver familie sitter hjemme for seg selv.
Hva sier du til det?»
«Men, Nora, det blir altfor mye arbeid for dere. Nei, noe slikt
kan vi ikke ta imot.»
«Jo, det kan dere, for dette vil være en stor glede for Aanen,
meg og barna.»
«Hvis du virkelig mener det, kan jeg bare takke! Jeg vet at
dette vil glede både Peder og Marie også.»
«Så må du bare skynde deg å bli frisk igjen, Elisabeth.»
«Det håper jeg også, men uansett hvordan jeg har det, har jeg
bestemt meg for at jeg skal se Marie bli konfirmert, og da skal
jeg nok klare å komme til middag hos dere etterpå.»
«Bra», sa Nora. «Da er det bestemt. Vi gleder oss alle sammen.»
Ved kveldsmåltidet i det lille huset på Buøen var det langt fra
stille. Først fortalte mor om Noras forslag om Marie som barnepike
på Husebø. Peder var glad, og Marie strålte.
«Å, mor, jeg skal være så flink å hjelpe både deg og far her
- 23 -