Bokmagasinet nr 1 årgang 1

Når tausheten taler
diskuterte i detalj hvem av pikene som hadde hatt den fineste
kjolen i kirken i dag. Og lille Adolf var fornøyd med å sitte på
gulvet og klappe katten, mens han fulgte med i samtalene litt
her og litt der.
Slik fortsatte det helt til Amanda mente at nå var det hennes
tur til å klappe katten, hvorpå Adolf protesterte sterkt og
dyttet Amanda bort, så hun slo seg på den ene armen, med et
etterfølgende hyl. All annen samtale stilnet. Peder reiste seg og
sa leende:
«Vi får ta dette som et tegn fra de små om at nå er festen slutt!
Det er nok ikke bare de minste som begynner å bli slitne etter
denne lange, gode dagen. Vi takker hjertelig for alt sammen.
Dette har vært en dag vi alle vil huske resten av livet.» Så ble det
alminnelig oppbrudd og glade hilsener til farvel.
Noen timer senere satt Marie på trappen hjemme og var så
inderlig glad. Hun kjente på sølvkorset som hun hadde på seg.
Kanskje farmor Marie kunne se henne fra himmelen nå? Det
var trygt og godt å tenke på.
Slekt skal følge slekters gang …
- 43 -