Bokmagasinet nr 1 årgang 1

år, avhengig av heroin og det meste annet som kunne
gi rusfølelse. Senere har han, etter rusbehandling og en
betydelig egeninnsats, klart å slutte. Ikke bare med heroinen,
men også med metadonen som han brukte som
et substitutt i noen år. Det sies at det nesten er umulig å
slutte med metadon. Med enda mer egeninnsats klarte
han det likevel, men nikotinen klarer han ikke slutte
med. Han, som har gjennomgått de verste heroinabstinensene,
kvalene, traumene og nedturene, sier at det er
mye verre å slutte med nikotin. Så hardt kan altså røykevanen
sitte i.
For en røyker er det tilfredsstillelsen i å døyve nikotinabstinensene
som er den sterkeste motivasjonen bak de
daglige sigarettene. Abstinensene driver røykeren på
en hvileløs vandring fra oase til oase der nikotinen, på
samme måte som oasen, tilfredsstiller indre behov. For å
tegne et sterkere bilde, er det som om røykeren trykker
inn en tegnestift i håndbaken bare for at det føles så uendelig
godt å trekke den ut 20 ganger om dagen. Å ta av
for trange sko etter 17. mai-toget, drikke vann når man
er uttørket, spise mat når man er utsultet, dusje når man
er svett og møkkete. Fellesnevneren er at man opplever
et sterkt behov som må dekkes, helst med en gang, nå!
Tenk deg tilbake til en gang da du opplevde nettopp
dette, de første supene vann etter at du et øyeblikk trodde
du skulle tørste i hjel, de første bitene mat på veldig
tom og skrikende mage, det første rene dusjvannet mot
en svett, klissete og skitten kropp. Følelsen er ubetalelig.
Det er denne følelsen som driver røykeren fra oase til
oase, fra røyk til røyk. Og nettopp lengselen etter denne
følelsen er det som henger i, årevis etter at røyken ble
kuttet ut for godt.
Selve ørkenvandringen, nedturene, irritasjonen, utålmodigheten
og rastløsheten før en røyk glemmes raskt.
— 20