Bokmagasinet nr 1 årgang 1

Kapittel 3
De kom seg raskt opp bakken, skjult bak buskene. På toppen studerte de
den bratte skråningen opp til toppen og ble enige om den beste ruten.
Skråningen var jevnt besatt med store steiner etter raset, da gruven falt
sammen. Det ga god dekning. Men først måtte de over et åpent stykke for
å komme innenfor gjerdet som omga det militære området. Mørket ville
nok hjelpe dem, men det ville ikke vare så lenge. Himmelen hadde begynt
å få en lys, gråblå farge langs horisonten. Det var heldig at de lå i øst-vest
retning, noe som gjorde at det gryende morgenlyset lå bak knausen. Det
gjorde at alle der oppe avtegnet seg som tydelige silhuetter, selv uten nattkikkert.
Cato pekte på Thomassen.
«Du tar dekning og beskyter dem fra hytta. Porten er ikke låst. Vi dekker
deg mens du finner plass. Men først tar Knudsen dekning på utsiden
av gjerdet inn mellom trærne. Dere to dekker oss, slik at vi andre kommer
oss opp på toppen.»
Knudsen forsvant bortover skråningen, ute av syne for dem på toppen.
Da han var på plass, knitret det i ørepluggen. Han bekreftet at han var i
stilling.
Cato dunket Thomassen på skulderen. Årstad og Smigård hadde oppsikt
med fjellknausen, og Cato fant posisjonen sin. Han nikket til Thomassen,
som satte på sprang. Det gikk fint til han kom seg innenfor porten, men så
smalt det fra fjellknausen. Snø og jord ble pisket opp rundt bena hans. På
et øyeblikk kom dekningsilden fra Knudsen og de tre andre bak haugen,
og Thomassen kom seg i sikkerhet bak hytta. Han vendte tommelen opp
og gjorde seg klar. Cato konsentrerte seg om målet. De kunne se flere stykker
som sprang rundt oppe på knausen for å finne gode posisjoner.
10