Bokmagasinet nr 1 årgang 1

Hun slengte døra bak seg og forsvant. Man kunne høre skrittene
hennes, langt borte i gangen, på vei ut. Og det var hun som
valgte dette stedet. Dette feriestedet.
Lampa i taket var av gull. Han røykte, stirret på den lenge og
tenkte på Racins vers:
"Жолт – жолти прави лицата бледи
И жолта гостинка у градите носи * "
Han hostet, og slimet fylte munnen. Han følte at han måtte
spytte, men han hadde ikke noe sted å gjøre det i dette rommet
der han hadde sittet i timevis. Han var på ferie. Han hadde
leid et rom og satt der, sliten og tom. Han hørte stemmene til
turistene fra gågata under vinduet, og satt og så på den gule
lampa i taket. Han burde ikke ha kommet hit. Han burde ha vært
hjemme og kjøpt noen flasker øl, eller kanskje han skulle ha
hentet hjemmebrent fra kjelleren og drukket til han besvimte på
sofaen. Men nei, han skulle absolutt på ferie. Og nå var han der.
Han innbilte seg at han var på ferie i dette fremmede rommet
med denne stygge, dyre lampen i taket og slim i munnen.
Helvete, tenkte han og hørte en person på gata under
vinduet skrike det han hadde skreket inni seg.
Helvete, ropte mannen på gata.
Helvete, tenkte han mens han så på lampa.
Enda en full nordmann på gata som skriker uanstendige ord
og vingler med usikre skritt på brosteinen.
Enda et tomt menneske som tenker uanstendige ord inni
seg og vingler med usikre skritt gjennom livet.
*
Koco Racin «Beli mugri» (1939)
12