Bokmagasinet nr 1 årgang 1

Else Skranefjell
nettopp nå var innom Hans Haldorsen, fant hun ham død i
sengen. Hun lurte på om du kunne sende bud til Gurine når du
skal ro inn til byen.»
«Du kan skjønne at jeg skal ordne det», sa Peder. «Hils din
mor og si at jeg kommer opp til henne når jeg er tilbake igjen.»
Det var usedvanlig mange som skulle til byen den morgenen,
så Peder måtte ro i to omganger for å få alle over. Men da han
la til bryggen i byen etter å ha rodd de siste inn, fortøyde han
båten og gikk i land. «Stakkars Gurine», tenkte han. «Hun har
jo ingen andre enn sin onkel Hans nå når søsteren var død i
barselseng. Og onkelen hadde ikke hatt andre enn henne. Men
han var gammel og var blitt stadig svakere i det siste, så dette
ville ikke bli noen stor overraskelse for Gurine. Hvordan skulle
han få gitt henne beskjed? Aldri hadde han vært hjemme hos
henne, og han visste ikke hvor venninnen bodde, hun som passet
barnet. Han fikk gå opp til hermetikkfabrikken og spørre
om det var mulig å få gitt henne en beskjed, det måtte vel gå an
når det var dødsfall, og Gurine var den nærmeste pårørende?»
Med luen i hånden gikk han inn døren på fabrikken, der han
visste at Gurine arbeidet. Innenfor satt en vakt. Peder hilste.
«Kunne jeg få snakke med Gurine Trævland, som arbeider her?»
«Gurine, hva skal du snakke med henne om nå midt i
arbeidstiden?»
«Jeg skal gi en beskjed.»
«Er det viktig?»
«Hennes onkel døde i morges, og Gurine er hans eneste
pårørende.»
Vakten så opp på Peder. «Jeg skal hente henne, men vær rask.
Vi arbeider på akkord, vet du.»
Gurine ble meget forbauset da hun kom ut. Aldri hadde noen
kommet for å snakke med henne i arbeidstiden. Peder fortalte
om onkel Hans. «Jeg har nok skjønt at han ikke hadde lenge
igjen», sa Gurine, «og gammel var han. Men det er nå trist
likevel.»
- 68 -