Bokmagasinet nr 1 årgang 1

Else Skranefjell
kveld, og jeg kan kanskje begynne i noen foreninger som driver
med sosialt arbeid.»
«Men Amanda er jo fremdeles ikke mer enn seks år, og Adolf
er ni. Vi kunne kanskje vente noen år? Dessuten må vi spørre
Torkel når han kommer hjem om det er helt sikkert at han
ikke vil ta odel på gården. Jeg er overbevist om at han ikke er
interessert, men det vil være riktig at han får svare selv på et så
viktig spørsmål.»
«Det er jeg enig i», sa Nora. «Men nå når vi først har bestemt
oss, kan vi begynne å venne oss til tanken. Vi bør kanskje være
enige om at vi holder dette for oss selv inntil Torkel kommer
hjem, slik at alle barna får vite det samtidig?» De befestet flytteavtalen
med et håndtrykk og en god klem i det de la til på sin
faste båtplass på Buøen.
På veien til Husebø gikk Nora og Aanen arm i arm og nøt
den gode kveldsluften. Solen hadde gått ned, og det begynte å
mørkne.
«Se på stjernene», sa Nora, «det er som å se inn i evigheten.
Du, Aanen, hvordan tror du verden vil være om hundre år?»
«Ja, den som kunne spå om fremtiden», svarte Aanen.
«Men tenk, Aanen, nå finnes det maskiner som kan lage stoffer
og maskiner som kan sy klær, det er oppfunnet noe som
heter telefon, tror jeg det er, der man kan snakke gjennom et rør
med noen som bor langt borte …»
«… og det snakkes mye om oppfinnelser i Amerika av jordbruksmaskiner.
Før eller senere kommer nok disse til Norge
også», fortsatte Aanen.
«Om hundre år, tror du da folk har maskiner for alt mulig?
Kanskje en maskin til å vaske opp, en annen til å vaske tøy og
kanskje en maskin som kan fjerne støvet også?» Nora lo hjertelig
ved denne umulige tanken. Aanen ble alvorlig.
«Men, Nora, hvis det blir maskiner for alt, hva skal da menneskene
arbeide med? Husk også på at når det nå blir mulig
- 88 -