Bokmagasinet nr 1 årgang 1

CABAL
Det siste måltid
Den magre hånden strakte seg ut etter pakken. Den var varm, og
duften fikk det skitne ansiktet til å sprekke opp i et tannløst smil.
«Jeg vet ikke hvordan jeg kan få takket deg, Ben,» sa han.
Ben smilte tilbake. «Ta vare på deg selv. Ser deg på lørdag.»
Så svingte han sekken tilbake på ryggen. Bare ett sted igjen. Suppekjøkkenet
var et av de stedene han likte best å besøke. Ben var en
kortvokst mann på noen og seksti. Nokså lubben og med strålende
hvitt hår og skjegg. Til tross for tyngden gikk han med forbausende
lette steg bortover gaten. Ved første øyekast kunne han minne om
en julenisse med litt loslitte klær, og få beskrivelser kunne vel passe
bedre. Som en av hans gamle naboer pleide å si: «Ben er den inkarnerte
godhet. Et av disse fantastiske menneskene som Gud sender for
å glede menneskeheten.» I over tjue år hadde han drevet virksomheten
sin. Han kalte den “Matens misjon”. Før han ble enkemann, hadde
han ikke forstått kraften som lå i mat. Den hadde bare vært et middel
for å stille sulten. Da han ble alene, hadde han derimot selv fått erfare
dens legende kraft. Dens evne til å bringe folk sammen, og til å vekke
håp hos de venneløse. Det hadde derfor vært naturlig for ham å spre
gledesbudskapet videre til de mennesker som trengte det mest. Det
hadde hjulpet ham til å komme seg videre med livet, og var nå blitt
en uatskillelig del av ham. For hans voksende venneskare var han et
fenomen som aldri sluttet å overraske og begeistre med sine utsøkte
retter. For byens uteliggere var han en engel med sekk, som til faste
tider kom med livgivende matpakker som varmet både kropp og sjel.
Ben skrådde raskt over gaten og gikk inn den velkjente porten.
Banket forsiktig på den slitte døren og ventet tålmodig på svar.
«Kom inn.» Stemmen var høy og pipete.
Ben åpnet døren og gikk inn. «Hei, Agnes,» sa han. «Godt å se
deg igjen.»
Agnes var en høy og tynn kvinne på nærmere sytti. Klærne var
gammeldagse, og det grånende håret var satt opp i en stram knute.
‹ 12 ›