Bokmagasinet nr 1 årgang 1

Når tausheten taler
«Jeg så at de fire damene hadde like forklær på seg. Skal jeg sy
meg mitt eget selv?»
«Jeg skal sy et nytt til deg, som er klar til den dagen du
begynner. Så kan du ha et par sorte sko stående her til innebruk.
Er det mer du vil spørre om?»
Marie ristet på hodet. «Det er så mye som er nytt for meg,
men jeg kommer ikke på noe mer å spørre om nå.»
Ute på gaten igjen gjorde Marie et lite hopp av glede og sa:
«Hurra, jeg skal bli syerske. Nora, er jeg ikke heldig?»
«Det er du virkelig», sa Nora, «men nå blir du med meg i
noen butikker og så går vi et sted vi kan få oss en kopp kaffe og
en kakebit». De gikk ned mot torvet og inn i manufakturforretningen,
der Nora kjøpte noen småting. Deretter gikk de noen
andre ærend før de fant et sted de kunne sette seg ned med kaffen.
De satt og så ut over torvet.
«Vet du», sa Nora, «i det store huset der borte med manufakturforretningen,
bodde det en gang en familie, som het Thesen.
Faren gikk konkurs i 1868, og året etter ville han emigrere med
familien helt til New Zealand med en båt som het ‘Albatros’.
Men underveis fikk de problemer med uvær rundt sørspissen av
Sør-Afrika, slik at de måtte være på land en stund i en kystby
som heter Knysna, som ligger et stykke øst for Cape Town. Der
likte de seg så godt at de slo seg ned for resten av livet. Den
dyktige faren klarte å etablere et stort firma, og nå er de en rik
og kjent familie i Sør-Afrika.»
«Tenk å være rik og så miste alt og attpåtil våge å reise rundt
halve jorden for å begynne helt på nytt igjen. Det er jammen
modig gjort», sa Marie. «Så rart å tenke på at Torkel nettopp
har seilt forbi der familien Thesen nå bor. Tenk om Torkel og de
andre nordmennene på båten hadde kommet på land og besøkt
dem. Det hadde nok vært hyggelig.»
«Så sant, så sant», smilte Nora. «Men de vet jo ikke om hverandre
en gang.» Hun drakk opp resten av kaffen og reiste seg.
- 77 -