Bokmagasinet nr 1 årgang 1

noe uttalt vennlig over hele skikkelsen, og Ben kjente at han ble
rolig og varm i hele kroppen.
«Benjamin Hayes?» sa mannen. Stemmen var dyp og hørtes ut
som om den kom fra et sted langt borte.
Ben nikket. «Det stemmer. Hva kan jeg hjelpe deg med?»
Mannen smilte skjevt mot ham. «Jeg er kommet for å hente deg,
Benjamin. Kan jeg få komme inn?»
Ben ristet forvirret på hodet. Han kunne ikke huske at han hadde
noen avtale i dag? Til tross for at det var noe kjent med mannen,
kunne han ikke helt plassere ham. Kanskje en av kundene fra suppestasjonene?
«Hente meg?» sa Ben forsiktig. «Er du sikker på at du
har kommet til rett person?»
Mannen snudde seg mot Ben og gransket ham. «Jeg forstår godt
at det kan virke forvirrende,» sa han. «De færreste aksepterer det
når deres time er kommet.»
Ben rynket pannen. «Deres time er kommet?» Han var mer forvirret
enn noen gang.
«Mitt navn er Gabriel,» sa mannen. «Jeg er kommet for å hente
deg hjem, Benjamin.»
Blandet med medfølelse kjente Ben et snev av irritasjon. Den
ukjente mannen var åpenbart sinnsforvirret. «Jeg er ikke sikker på
hvor jeg har deg fra,» sa han prøvende, «men jeg tror jeg ville husket
det om vi hadde en avtale i dag.»
En følelse av ubehag skyllet gjennom Ben da den fremmede løftet
blikket og stirret på ham. Det var som om han var blitt gjennomsiktig.
Som om den fremmede stirret rett inn i sjelen hans. Han
følte seg naken og sårbar og ønsket seg langt bort.
«Du er død, Benjamin,» sa den fremmede. «Jeg er kommet for
å ta din sjel med til himmelen. Du skal møte din Skaper og skue
ditt hjem for evigheten.»
Ben ble stående med åpen munn og stirre på Gabriel. Hvis dette
var en spøk, var det en usedvanlig dårlig en. Å påstå overfor fremmede
mennesker at man var død og skulle hentes, var ikke Bens
‹ 15 ›
Livets tilfeldige spill