Bokmagasinet nr 1 årgang 1

Når tausheten taler
Prolog 1946
H
an lå i sengen og slumret mellom søvn og våken tilstand.
Når han lukket øynene, kunne han se for seg den lille gaten
i District Six, yrende av liv. Han kunne høre musikken, kjenne
alle luktene, føle varmen og fellesskapet. Det hadde vært et godt
sted å være, og han hadde hatt gode mennesker rundt seg i alle
disse tyve årene.
Han åpnet øynene forsiktig der han lå i sykehussengen. Grå
og slitt maling på veggene. Gardinene hadde sett bedre dager.
Linoleumen på gulvet hadde avslitt mønster. Alt han hadde sett,
fra de bar ham i land fra båten ved kaien i Stavanger og til nå,
var preget av grå slitasje og manglende vedlikehold etter den
lange krigen i Norge.
Det banket på døren, og søster Liv stakk hodet inn. «De får
besøk, kaptein Strømberg.»
Han ville ikke ha besøk, han orket ikke snakke med noen.
Han var så syk, han ville bare få ligge her og dø i fred, men han
sa ikke noe.
Ny banking, denne gang mer forsiktig. Han så at Torborg
kom inn, og sammen med henne, en halvstor gutt på 10–11 år.
«Hallo, far», sa Torborg og smilte. «Nå skal du få hilse på det
eldste barnebarnet ditt. Kjell, gå bort til morfar og hils pent på
ham.» Kjell så bort på mannen i sengen. Han så veldig gammel
ut og liksom så inntørket. Var dette morfar, som han visste
hadde vært kaptein på store båter, og som hadde reist rundt i
- 9 -