Pressen og fagbevegelsen - Høgskulen i Volda

Tabell 2.1 Verkstedoppgjøret i 1974 og 2002. Forløp.
Uke nr 1974 2002
6 Kravpresentasjon J&M Kravpresentasjon LOs representantskap
8
10 Forhandlinger-forhandlingsbrudd
11 Kravpresentasjon Fellesforbundet Forhandlinger
12 Meklingsstart Forhandlingsbrudd
13 Kleppepakka/Meklingsbrudd
14 Ny mekling/avtaleutkast Meklingsstart/Meklingsbrudd
15 Avtaleutkast
17 Uravstemning Uravstemning
Som man ser, er det et tilnærmet identisk handlingsforløp i de to forhandlingsprosessene. Det
er noen tekniske forskjeller i hvordan kravene når offentligheten. I 1974-opgjøret ble
oppgjørsformen (altså at hvert forbund forhandler for seg) vedtatt av LOs representantskap
allerede i desember året før. Jern og Metalls krav ble vedtatt på et såkalt avtaleting i januar.
Men det ser ut til at den knaggen som media hengte sin dekning av kravene på, var den
såkalte kravpresentasjonen 6. februar der Jern og Metall overleverte sine krav til motparten.
Men deretter skjedde det ingen ting i selve lønnsoppgjøret før forhandlingene startet 7. mars.
I 2002 ble medias knagg representantskapsmøtet i LO som ble avholdt 5. februar. Her ble det
vedtatt forbundsvise oppgjør og følgende prioriterte krav:
• forbedret kjøpekraft for alle
• garantiordninger og ekstraløft for de lavlønte
• en sterkere likelønnsprofil
• mer til de langtidsutdannede
• tilleggspensjon for medlemmer i privat sektor
Fellesforbundets ledelse gjorde det umiddelbart klart at den så på dette som en støtte til å
fronte kravene om forbedret kjøpekraft for alle, løft for lavtlønte og tariff-festet
tilleggspensjon.
Selve den formelle kravpresentasjonen overfor motparten skjedde i 2002 på samme dag som
forhandlingene startet, altså 11. mars.
Fra forhandlingstart til uravstemning er selve forhandlingsprosessene tilnærmet identiske i
1974 og 2002. Men det er likevel en viktig forskjell, regjeringas direkte inngrep i
lønnsoppgjøret. I 1974 fikk vi den første Kleppe-pakken 3 , en serie økonomiske tiltak som
skulle bidra til økt kjøpekraft uten at det påførte bedriftene altfor høye ekstrautgifter. 1974 var
det første av en rekke såkalte kombinerte oppgjør der regjeringen spilte en aktiv rolle i
lønnsoppgjøret.
I 2002 var regjeringas holdning til lønnsoppgjøret en annen og langt mer passiv. Det ble
nokså konsekvent understreket at lønnsoppgjøret er ”partenes ansvar”, og regjeringa gjorde
det klart at det ikke kom på tale å gi disse ”partene” hjelp med å løse pensjonsfloken.
Slik er det f.eks. oppsummert av professor Geir Høgsnes, som i flere år har forsket på
lønnsoppgjør og lønnsdannelse:
”Når det gjelder de statlige myndighetene ser vi også en nyorientering. ’Bondevik I’
fulgte i stor grad opp den inntektspolitiske linjen som kjennetegnet regjeringen
Jagland (og tidligere sosialdemokratiske regjeringer). Denne strategien ble videreført
3 Oppkalt etter daværende finansminister Per Kleppe (Ap).
13