Pressen og fagbevegelsen - Høgskulen i Volda

- På lederplass er alle aviser er mot streik.
- På lederplass er Ap-aviser er skeptiske til den nye fagbevegelsen og positive til den
gamle fagbevegelsen. I borgerlige aviser finner jeg den motsatte tendens.
- I den lokale nyhetsdekningen er alle aviser positive til både den nye og den gamle
fagbevegelsen.
Den andre hovedhypotesen er altså bare delvis bekreftet. På dette punktet vil jeg
spissformulere funnene slik:
De undersøkte avisenes dekning av fagbevegelsen er påfallende stabil i omfang, kildevalg,
genrebruk og tendens. Både i 1972/74 og i 2002 spriker dekningen mellom ideologiske
motiverte ledere og kommersielt motivert lokal nyhetsjournalistikk.
Dette betyr igjen at avpartifiseringen i perioden fra 1972 til 2002 ser ut til å spille en
forholdsvis liten rolle for dekningen av fagbevegelsen. Mine funn tyder på at avisene
grunnleggende sett har forandret seg mindre fra begynnelsen av 70-tallet til i dag enn det er
vanlig å anta. Det betyr at vanlige oppfatninger om at ”alt var mye bedre før”, eventuelt at ”alt
var mye verre før”, må nyanseres. Jeg vil hevde at dette blant annet betyr at avisene var
mindre partiorienterte i 1972 og mer partiorienterte i 2002 enn det normalt framstilles som i
pressens selvforståelse.
4.2.1 Et eksempel: Arbeiderpressens dekning av den nye fagbevegelsen
Mest synlig er dette i dekningen av den nye fagbevegelsen i A-pressen. Funnene i
undersøkelsen på dette punktet er helt entydige:
- A-pressen er mest negativ til sykepleierstreiken både i 1972 og 2002
- A-pressen er langt mer negativ på lederplass enn på nyhetsplass
- A-pressen lokale dekning av sykepleierstreikene både i 1972 og 2002 er positiv
Jeg vil her gå mer i detalj om dette.
Politisk tradisjon
Det har alltid vært et kjølig forhold mellom LO og Norsk Sykepleierforbund. NSF er den mest
typiske representant for den ”nye fagbevegelsen” som ikke har funnet seg til rette innenfor
LO. NSF-medlemmene er kvinner, de har høyere utdanning, de har tradisjonelt i liten grad
stemt Arbeiderpartiet, de har en sterk profesjonsholdning som også smitter over i det faglige
arbeidet. NSFs ledelse har aldri vært tilknyttet Arbeiderpartiet.. De har følgelig svake grunner
til å føye seg for Aps og LOs ønsker. LO har derfor stått helt uten kontroll over NSF og
forbundets medlemmer.
Både i 1972 og 2002 rykket lederne i LO og LO-forbundene ut mot de streikende
sykepleierne. De anklaget NSF for å prøve å skaffe seg lønnstillegg ”utenom tur”. Riktignok
var de interne protestene i LO mye sterkere etter Vallas utspill i 2002 enn de var etter flere
LO-forbunds voldsomme angrep på sykepleierne i 1972.
På den annen side har sykepleierne og NSF har hatt mer sympati på høyresiden i politikken
enn hos LO-delen av fagbevegelsen. Disse sympatier og antipatier slår gjennom både i 1972
og 2002 i ledere og kommentarer og i dekningen fra Arbeidernes Pressekontor/Avisenes
Nyhetsbyrå.
Benterud (1977) viser hvordan avisenes ledere i 1972 var helt i tråd med den partipolitiske
uenigheten om sykepleierne; støtte fra borgerlige aviser og politikere til kravene, motbør fra
Ap-aviser og Ap-politikere. Eidsæther (1976) viser hvordan Ap-avisene i 1974 var mer
positive til Jern og Metall og kravene enn de ikke-sosialistiske avisene.
76