Pressen og fagbevegelsen - Høgskulen i Volda

arbeidskraften ut av den konkurranseutsatte sektor, benyttes en rekke ulike metoder for å
holde lønnskravene og lønnsveksten i såkalt skjermet sektor under kontroll. Blant de mange
metodene er bruk av avtaleformuleringer som krever nye forhandlinger hvis ”andre får mer”,
LOs makt over sine egne og systematisk bruk av tvungen lønnsnemnd mot grupper som
forsøker å sette seg ut over rammen. Frontfagsmodellen har vært utsatt for betydelig press det
siste tiåret, og det er gjort flere forsøk på gjenreise dens kraft gjennom forslag om
begrensninger i forhandlings- og streikerett for mindre, ”uansvarlige” grupper.
Uansett: Resultatet er normalt at verkstedoppgjøret danner normen for resten av
tariffoppgjøret i alle andre sektorer. Utfallet av tariffoppgjøret i verkstedindustrien styrer
derfor en stor del av lønnsutviklingen for de fleste norske lønnstakere.
Men verkstedoppgjøret handler ikke bare om lønn, også sosiale reformer kan forhandles fram
i en frontfagstrategi. I 2002 fremmet arbeidstakersiden krav om avtalefestet tjenestepensjon.
Det er beregnet at om lag en million lønnstakere i privat sektor ikke har tilleggspensjonsavtale
i arbeidsforholdet. Som pensjonister må de nøye seg med folketrygdens utbetalinger som er
blitt underregulert i forhold til lønnsutviklingen i en årrekke (se f.eks. Engelstad 2002:24f).
Det var en vanlig oppfatning i 2002 at hvis Fellesforbundet oppnådde en avtale om tarifffestet
tjenestepensjonsordning, ville den bli kopiert i andre sektorer. Det var en av årsakene til
at arbeidsgiversiden så sterkt avviste å inngå en slik tariff-festet avtale, til tross for at svært
mange jernbedrifter allerede har en pensjonsordning.
I en slik sammenheng er volumet på avisenes dekning, et gjennomsnitt på et par sider i løpet
av fire måneder, utvilsomt lavt.
Den parallelle sykepleierstreiken ble dekket gjennom 316 artikler. De samme 14 avisene
trykket 108 artikler om verkstedoppgjøret, altså bare tredjeparten. Dekningen av
sykepleierstreiken er vesentlig mer omfattende til tross for at dette oppgjøret økonomisk bare
hadde indirekte betydning for andre enn sykepleiergruppa og til tross for at det ikke inneholdt
noe viktig prinsipielt element som kunne få vesentlige konsekvenser for andre, slik som
pensjonssaken.
Verkstedoppgjøret var derfor mer vesentlig i alle fornuftige betydninger av dette ordet. Det
hadde større direkte betydning for flertallet av leserne. Det inneholdt et viktig sosialpolitisk
reformkrav som angår de aller fleste. Sykepleierne viste til at de kjempet for et godt
helsevesen og ville på den måten prøve å gjøre streiken til et anliggende for alle. Men, som
jeg tidligere har vist, definerte avisene selv sykepleieroppgjøret som en ren lønnskamp.
Den bredere dekningen av sykepleierstreiken kan derfor ikke skyldes en
vesentlighetsvurdering av to hendingene. Det har heller vært slik at sykepleieroppgjøret
inneholdt et element av åpen konflikt og dermed tilfredsstilte andre nyhetskriterier som
konflikt og drama.
En vanlig innvending fra pressehold vil være at verkstedoppgjøret ikke er ”journalistisk
interessant” nok til å forsvare en bredere dekning. Dette begrepet er etter mitt syn innholdsløst
og derfor ubrukelig til å føre en diskusjon om journalistiske prioriteringer. Det er liten tvil om
at en streik oppfyller de nyhetskriterier som medieforskningen har avdekket. Men disse
kriteriene er analytiske, ikke normative. De beskriver bare hvilke kriterier som faktisk brukes
av nyhetsredaksjoner, de sier ikke om disse kriteriene er rimelige å benytte. Det er ikke gitt at
konflikt bør være viktigere enn vesentlighet. Det handler etter mitt syn i siste instans ikke om
journalistiske, men om politiske valg
72