Pressen og fagbevegelsen - Høgskulen i Volda

Min undersøkelse viser at denne tendensen er godt synlig på lederplass også i 2002. Det er
åpenbart at den gamle delingen i fagbevegelse og ”gule forbund” sitter i veggene i deler av Apressen.
En viktig årsak til at de gamle arbeideravisene framstår som positive til Fellesforbundet og
negative til Sykepleierforbundet er lederne og nyhetsstoffet fra Arbeidernes Pressekontor som
i 2002 var blitt til Avisenes Nyhetsbyrå. Dette kontoret er ledet og dominert av journalister og
redaktører med mange års fartstid og erfaring fra det som en gang var et rent partipolitisk
pressekontor med mer eller mindre uttalt oppgave å fremme Arbeiderpartiets politikk. Selv
om dette nå er offisielt sterkt neddempet, er tenkningen i ANB fortsatt knyttet til den
tradisjonelle arbeiderbevegelsen, først og fremst ved at LO-systemet er kilde og
premissleverandør i faglig-politiske spørsmål.
Lesermarkedet
I den lokale nyhetsdekningen er situasjonen helt annerledes. Den lokale nyhetsdekningen er
styrt av helt andre mekanismer enn ledere og AP-stoff fra Oslo. Både i 1972 og 2002 var
arbeideravisene først og fremst lokalaviser. Dette er helt i tråd med A-pressens nåværende
forretningsstrategi. Det er overraskende at denne tendensen var så sterk allerede i 1972, men
det er på linje med utsagn fra A-pressen selv og med de nokså få og spredte undersøkelsene
som er gjort av arbeiderpressens utvikling etter 1945.
Redaktør Per Monsen i Arbeiderbladet sa allerede i 1954 at:
”Fra å være kamporganer, bestemt for medlemmer og tilhengere og særlige grupper i
folket, er også arbeideravisene mer og mer blitt nyhetsaviser som konkurrerer på like
fot med andre aviser om lesere og annonser. I flere distrikter er arbeideravisa blitt den
ledende avis, den henvender seg til alle. Det må den også gjøre hvis den skal holde sitt
opplag og helst øke det. Innholdet preges av det.” (sitert i Simensen 1999:43)
I boka som ble utgitt i anledning A-pressens 50-årsjubileum, svarer tidligere partisekretær
Håkon Lie på spørsmål om hvorfor det lyktes å gjenoppbygge arbeiderpressen etter andre
verdenskrig:
”fordi det ble bygget en pressegruppe av lokalt forankrede aviser kombinert med en
sentralisering for å løse de problemene blant annet av økonomisk art som vi ikke
kunne løse lokalt.” (Jacobsen mfl. 1998:47)
Mangeårig leder for Norsk Arbeiderpresse Einar Olsen sa det slik i samme bok:
”Når 50-års historien til Norsk Arbeiderpresse skal markeres, vil jeg for det første si at
skillet ikke følger tiårene. Det er en kontinuerlig prosess og utvikling fra gjenreisingen
startet i 1945 til jeg sluttet i 1987.” (Jacobsen mfl. 1998:25)
Svennik Høyer har i en analyse fra 1964 vist at arbeideravisene, der de var dominerende,
hadde en mer utydelig partipolitisk profil enn der de konkurrerte med ikke-sosialistiske aviser.
(Høyer 1964)
Endelig gjennomførte Harald Syvertsen gjennomførte på 70-tallet (Syvertsen 1977 13 ) en
undersøkelse av lesersammensetningen og den faglige dekningen i Rogalands Avis fra 1957
til 1975. Han fant en klar, relativ nedgang i faglig stoff, fra 14 cm pr. side i 1957 til 7 cm pr.
side i 1974/75 og knyttet dette til at Rogalands Avis hadde fått økt størrelse, økt opplag og
flere lesere, men dermed også en lavere andel lesere som var arbeidere og sosialister.
Arbeiderandelen av RAs lesere falt fra 1957 til 1974 fra 64 % til 44 %. Syvertsen viser også at
13
Syvertsens studie er et studentarbeid, men han har hatt tilgang til interne lesertall fra RA og gjort en
omfattende kvantitativ innholdsanalyse.
77