Pressen og fagbevegelsen - Høgskulen i Volda

1. Hypoteser og metode
Fagbevegelsen er en av Norges aller største organisasjoner med i alt ca. 1,3 millioner
medlemmer. Tall fra Statistisk Sentralbyrå (2001) viser at 41 % av befolkningen over 16 år er
medlemmer av en fagforening. Tilsvarende tall for idrettslag er 26 %, mens 18 % er medlem
av velforeninger. Ca. 55 % av alle som i prinsippet kan være med i en fagorganisasjon, er
innmeldt.
Fagbevegelsen har hatt betydelig innflytelse på samfunnsutviklingen i Norge, både gjennom
sin tallmessige styrke, gjennom LOs forhold til Arbeiderpartiet og gjennom
fagorganisasjonenes sentrale posisjon i det korporative systemet.
Pressens behandling av og holdning til denne viktige bevegelsen har i liten grad vært
gjenstand for undersøkelser. Det er etter mitt syn viktig å gjennomføre en slik undersøkelse
for å få vite om pressen samlet sett avspeiler fagbevegelsens betydning og om pressen kan
betraktes som medspiller eller motspiller til arbeidstakernes organisasjoner.
1.1 Undersøkelsens utgangspunkt og mål
Gjennom to prosjekter (Bjerke 1999, Bjerke 2001) har jeg dokumentert norske avisers
politiske holdninger etter avpartifiseringen på 80- og 90-tallet. Undersøkelsene viste at det
fortsatt er store forskjeller mellom avisenes politiske vurderinger av
partiers/regjeringsalternativers programmer. De viser også at den variabel som forklarer mest
av ulikhetene er avisenes partipolitiske historie. Gamle Ap-aviser er fortsatt Ap-vennlige,
gamle sentrumsaviser er fortsatt sentrumsvennlige, mens gamle høyreaviser deler seg i to
grupper, en som ønsker en ”borgerlig samlingsregjering”og en som ønsker nærmere, eventuelt
et formalisert, samarbeid mellom Høyre og Arbeiderpartiet.
Disse to undersøkelsene var innrettet på å vise avisenes holdning til det partipolitiske
systemet. Men det tradisjonelle partipressesystemet hadde også en annen side, som i mindre
grad er fokusert på og som i forholdsvis liten grad er forsket på; nemlig en kopling til
fagbevegelsen. Den formelle koplingen gjaldt først og fremst Arbeiderpressen, som i stor grad
var eid av fagbevegelsen og som i lange perioder hadde et svært nært politisk forhold til LOsystemet.
Ofte sto den lokale fagbevegelsen bak opprettelsen av lokale arbeideraviser, og fra 1931
opererte Landsorganisasjonen med en egen kontingent for bevilgninger til presse, opplysning
og skolevirksomhet (se f.eks. Høyer 1982, Jacobsen mfl. 1998). Dette formelle eierforholdet
var også oppfattet som et politisk eierforhold.
Jens O. Simensen forteller for eksempel om da verkstedklubben ved Fredrikstad Mekaniske
Verksted på 70-tallet møtte opp i redaksjonslokalene for å fortelle redaktøren ”hvem som eier
avisen, og hvem som dermed skal bestemme” (Simensen 1999:44). Det var ikke noe
unntakstilfelle:
”Det var ikke få Ap-redaktører som gjennom 60-, 70- og 80-årene fikk besøk av
representanter for den lokale parti- og fagbevegelsen med klart uttalt misnøye med den
redaksjonelle og/eller politiske linje.” (Simensen 1999:44)
I boka om sin tid som sjefredaktør i Arbeiderbladet forteller Reidar Hirsti (1991) om hvordan
LOs hovedkvarter på Youngstorget utøvet direkte makt over avisens faglige dekning.
Resultatet var at arbeideravisene i all hovedsak var positivt innstilt til LO og den politiske
linjen som dominerte LO.
5