Pressen og fagbevegelsen - Høgskulen i Volda

ordinære lønnsforhandlingssystemet, denne gangen riktignok ikke som en tariffstridig streik,
men som en lønnskamp i samband med endring av arbeidsgivers organisering og dermed av
avtaleverket. For det tredje ble også streiken stoppet på grunn av de påståtte konsekvensene
for pasientene.
Bakgrunnen for streiken var at eierforholdet til sykehusene ble endret. Fram til årsskiftet
2001/2002 var de offentlige sykehusene dels en del av staten (Rikshospitalet og
Radiumhospitalet) og dels en del av fylkeskommunene. Gjennom den såkalte
sykehusreformen (se f.eks. O.t.prp. 66 (2000/2001)) ble eierskapet overført til fem
selvstendige regionale helseforetak med staten som eneeier. De nye helseforetakene meldte
seg inn i arbeidsgiverorganisasjonen NAVO (Norsk arbeidsgiverforening for virksomheter
med offentlig tilknytning). Dermed falt de eksisterende avtaler mellom Norsk
Sykepleierforbund på den ene siden og Staten, Kommunenes Sentralforbund og Oslo
kommune på den andre siden bort. Det måtte opprettes nye hovedavtaler og overenskomster
mellom NSF og deres hovedorganisasjon UHO på den ene siden og NAVO og de enkelte
helseforetak på den andre.
Samme situasjon oppsto for de andre fagforeningene i sykehusene. De valgte å forlenge de
eksisterende avtalene uendret fram til det ordinære tariffoppgjøret våren 2002. NSF krevde
derimot at det ble inngått en felles tariffavtale for samtlige sykehus. Bakgrunnen for kravet
var dels det prinsipielle standpunktet at det skal være en felles avtale for alle sykehus, altså
det rimelige og rettferdige i at sykepleierne skal ha de samme lønns- og avtaleforhold over
hele landet – og dels at sykepleierne hadde bedre tariffavtaler ved de statlige sykehusene enn
ved de fylkeskommunale. En felles avtale som baserte seg på den statlige ville gi flertallet av
sykepleierne en vesentlig lønnsøkning.
Ettersom de eksisterende tariffavtalene falt bort da eierskapet til sykehusenes
arbeidsgivertilknytning endret seg 1. januar 2002, oppsto formelt en situasjon der det ikke
eksisterte noen tariffavtale i det hele tatt. I følge arbeidstvistloven kan arbeidstakerne i en slik
situasjon gå til streik for å kreve å opprette tariffavtale. Det er – ved siden av streik i de
ordinære lønnsoppgjørene og adgangen til kortvarige politiske streiker – den eneste legale
streikemulighet i Norge.
Sykepleiernes krav om en felles tariffavtale ble avvist av NAVO. Etter en mislykket mekling,
benyttet NSF seg av denne streikemuligheten og gikk til streik fra 15. januar 2002. Streiken
ble langsomt opptrappet fram til mars, da drøyt 1000 sykepleiere var i streik ved sykehus over
hele landet.
Sykepleiernes argumentasjon for sin streik var tilnærmet identisk med argumentasjonen i
1972. I en artikkel i tidsskriftet Sykepleien skriver forbundsleder Bente Slaatten at
”Sykepleiermangelen er helsevesenets hovedproblem, og rammer pasientene daglig
uavhengig av streiken. En godt fungerende helsevesen er avhengig av at lønnsnivået
for sykepleierne gjør det attraktivt å ta jobb i det offentlige.” (Sykepleien 4/2002)
Altså: Sykepleierne streiker først og fremst for helsevesenet og for pasientene, ikke for seg
selv. Videre heter det i Slaattens artikkel:
”Streiken gjelder et bedre helsevesen. Sentralt står spørsmålet om verdsetting av
sykepleierne. Et mindretall av våre medlemmer er ute i streik. De står på barrikadene
for oss alle. De brøyter vei for at nettopp du skal nyte godt av en tariffavtale der lønnsog
arbeidsvilkår står i forhold til det ansvar, den utdanning og de oppgaver du utfører.”
(op.cit)
Og i siste setning:
55