Pressen og fagbevegelsen - Høgskulen i Volda

”Kampen skal føres landet rundt……til målet er nådd og resultatet ligger der: en
verdsetting av sykepleierne som samfunnet og vi kan være bekjent av.” (op.cit)
Sykepleierne streiker for en akseptabel verdsetting av den jobben sykepleierne faktisk gjør. Vi
ser hvordan argumentasjonen fra 1972 går igjen, nærmest ord for ord.
Det er av flere grunner vanskelig å gjennomføre en streik i helsesektoren. Det viktigste
problemet er at sykehuseieren selv, altså Staten, kan gå inn som dommer og avblåse streiken
med tvungen lønnsnemnd dersom ”liv og helse er truet”. NSF forsøkte derfor å gjennomføre
en aksjon som ikke skulle true liv og helse og som i minst mulig grad skulle ramme pasienter.
Det var derfor i stor grad planlagte, ikke-akutte operasjoner som ble utsatt.
Arbeidsgiverorganisasjonen NAVO ga ikke på noe punkt etter. Det skyldes etter alt å dømme
to forhold. Dels at LO – for øvrig akkurat som i 1972 – truet med aksjoner hvis sykepleierne
fikk tillegg i dette ”oppgjøret utenfor tur” som det ble kalt av arbeidsgivere og fra LO-hold,
dels at streiken – uansett hvordan NSF la den opp – før eller senere ville bli stoppet av
tvungen lønnsnemnd.
NSF måtte derfor velge mellom å føre en forsiktig, men lite virkningsfull streik for å unngå
lønnsnemnd lengst mulig eller å føre en mer omfattende streik som raskt ville bli stanset av
tvangstiltak fra motparten. NSF valgte det første, og streiken ble derfor i stor grad en kamp
om opinionen mer enn et direkte press på arbeidsgiveren. Det betyr igjen at media fikk en
nøkkelposisjon i konflikten.
7. mars ble streiken likevel stanset av tvungen lønnsnemnd. Den formelle begrunnelsen var at
Statens Helsetilsyn ikke lenger kunne garantere at streiken ikke ”truet liv og helse”. Det kan
diskuteres om det fantes grunnlag for en slik påstand.
Er så de to aksjonene ellers sammenliknbare?
Jeg har vist flere sammenfallende trekk ved de to streikene: begrunnelsen for streikekravene,
striden om forholdet til ”liv og helse”, arbeidsgivers formalistiske begrunnelse om at det ikke
kan gis tillegg ”utenom tur”.
På ett punkt er det imidlertid vesentlige forskjeller. For det første var aksjonen i 1972 en
historisk begivenhet: sykepleierne gikk til streik for første gang i historien, til og ved en
ulovlig streik. Hvis man måler begivenheten opp mot et sett ordinære nyhetskriterier (jf. f.eks.
Østbye/Schwebs 1997:100ff), er det ingen tvil om at aksjonen i 1972 scorer usedvanlig høyt.
Den var oppsiktsvekkende, dramatisk, og den var vesentlig (helse opptar de fleste). Den
hadde høy grad av identifikasjon. Og den inneholdt en betydelig grad av konflikt. Den var
kort sagt en ideell nyhetssak.
Problemet for media var at streiken i 1972 brøt ut siste uka før folkeavstemninga om norsk
medlemskap i EF, sannsynligvis den største politiske enkelthending i Norge etter 1945. Den
avgjørende opptrappingen av streiken skjedde samme dag som folket stemte nei.
Streiken i 2002 var av mindre dimensjoner. Den var lovlig, og selv om den rent streiketeknisk
var uvanlig, framsto den for offentligheten som en ordinær lønnskonflikt. Streiker og andre
lønnsaksjoner i helsevesenet var ikke lenger spesielt uvanlige. Som nyhetssak var den derfor
av mindre viktighet. På den annen side konkurrerte streiken ikke med noen annen stor
nasjonal nyhetssak.
I utgangspunktet skulle man kunne anta at streiken i 2002 førte til mindre omfattende
pressedekning og mindre engasjement i kommentarene enn streiken 30 år tidligere. Men
ettersom argumentasjonen både for streiken (sykepleiermangelen som truer helsevesenet, må
løses ved høyere lønn) og mot streiken (vi kan ikke gi lønnstillegg utenom tur) var den
56