Pressen og fagbevegelsen - Høgskulen i Volda

av regjeringen Stoltenberg. ’Samarbeidsregjeringen’ er derimot mindre opptatt av å
styre det kommende lønnsoppgjøret i bestemte baner. I god høyretradisjon er dette noe
man overlater til partene.” (Økonomisk Rapport 28.2.02)
På dette punktet skiller lønnsoppgjøret i 1974 seg vesentlig fra lønnsoppgjøret i 2002. I vår
sammenheng vil denne endringen først og fremst ha betydning for lønnsoppgjørets plass i den
politiske debatten og dermed dens plass i den politiske journalistikken. Kleppe-pakkene var et
nytt innslag i lønnsoppgjørene da det ble lansert i 1974 og inneholder mange elementer som
scorer høyt på tradisjonelle nyhetskriterier.
2.1.3 Politikk
Politisk er det mange likheter mellom de to oppgjørene. For det første fordi forbundsledelsen i
begge årene forhandlet med et sterkt press nedenfra om betydelige lønnstillegg. For det andre
ved at det ble stilt prinsipielle krav som senere ble gitt opp på grunn av svært tydelig motstand
fra arbeidsgiversida.
Begge årene ble det raskt brudd i forhandlingene, og meklingsmannen ble trukket inn. Begge
årene ble det oppnådd enighet på bakgrunn av en skisse fra meklingsmannen, og begge årene
ble avtaleutkastet godkjent i uravstemningen. Men det var mer politisk dramatikk knyttet til
lønnsoppgjøret i 1974. Det viser seg blant annet ved at avtaleutkastet ble vedtatt av
medlemmene med knappest mulig margin i uravstemningen (50,8 % ja).
Begge oppgjørene hadde klare politiske overtoner. I 1974 handlet oppgjøret ikke bare om å få
til en avtale, men det var også viktig for Arbeiderpartiet å befeste sin politiske kontroll over
fagbevegelsen. For første gang siden NKP var nedkjempet i den første etterkrigstida, hadde
partiet fått en reell utfordrer i fagbevegelsen: det nydannede Sosialistisk Valgforbund (senere
Sosialistisk Venstreparti). SV ble opprettet av de kreftene som hadde vunnet kampen mot
norsk EF-medlemskap i 1972. (jf. bl.a. Halvorsen og Olstad 1990, Magdahl 1993, Dyb og
Bjerke 2002)
EF-kampen i 1972 var langt mer klassepreget enn EU-striden 22 år seinere der distriktshensyn
og forsvar av demokratiske rettigheter dominerte på nei-sida. Jern og Metall var et
gjennomført nei-forbund og en av nei-sidas fremste ledere, Ragnar Kalheim, hadde en sterk
stilling både i SV og i forbundet. Også en rekke andre tillitsvalgte i Jern og Metall hadde
sluttet seg til det nye SV, som var klart mindre akademisk enn det gamle SF. Denne nye
opposisjonen mente forbundsledelsen stilte for moderate krav og var for lite kampvillig.
Denne striden ble stadig skjerpet ettersom oppgjøret nærmet seg slutten.
I 2002 hadde Arbeiderpartiets grep om LO blitt generelt svekket. I 1998 ble den avtalen
Fellesforbundets ledelse hadde forhandlet fram, nedstemt, og i 2000 ble det samordnede
oppgjøret mellom LO og NHO nedstemt med klar margin. Begge årene ble det omfattende
streiker. I tillegg hadde ekstreme lederlønninger og stadig økende statlig rikdom (synliggjort i
det raskt voksende oljefondet) økt kampviljen blant LO-medlemmene. Det var ingen tvil om
at Fellesforbundets ledelse ikke kunne se bort fra disse forholdene under forhandlingene.
Medlemmene pustet forhandlingsdelegasjonen tett i nakken.
Videre ble det reist et viktig politisk krav i forhandlingene. Fellesforbundet ville ha en tarifffestet
rettighet til tjenestepensjon. Gjennom langvarig underregulering er tilliten til
Folketrygden blitt svekket. Mens utgangspunktet i sin tid var at Folketrygden skulle gi en
normal pensjon på to tredeler av lønna ved full opptjening, er realiteten i dag at den bare gir
halvparten av lønna. Offentlig ansatte, mange funksjonærgrupper og en del andre ansatte i
privat sektor har skaffet seg lov- eller avtalefestede tilleggspensjoner som sikrer dem to
14