Da hiv kom til Norge - Michael

120
m i c h a e l 1 / 2 0 1 0
det utelukkende ble satset på en polarisering mellom de to fløyene.
Med munnhuggeri både under og etter sending. Den slags bør man unngå
på sensitive områder som dette var. Men stort sett så unngikk vel media
det.
Stein A. Evensen: Jeg er interessert i å høre, Egeland, var det noen strategiske
vurderinger i redaksjonene som du kjenner det, eventuelt i din egen avis?
Var dette noe som dere hadde oppe i møter om hvordan dere faktisk skulle
angripe det? For du fremstiller det kanskje som om dette fløt sin egen vei,
og det har jeg litt vanskelig for å tro. Så jeg ville gjerne høre litt om det.
Den andre tingen, nå tok Stig hele poenget ut av den andre tingen jeg
ville spørre om, nemlig: Hvor er det blitt av de mer trygge ekspertene på
medisin i de store avisene? De forsvant rett ut! Jeg husker da vi snakket om
det for en stund tilbake, 15 år tilbake, sa man at nei, dette var forlatt på
redaksjonelt nivå. Man ville ikke ha folk som var spesialisert på en ting, de
ville ha de mer generelle.
Og jeg har opplevd innefor andre emner enn hiv at det ofte er de mest
uerfarne journalistene som blir sendt i krigen for å spørre om kontroversielle
ting. Det var flere konfrontasjoner omkring smittede bløderes forhold. Så
spurte jeg journalisten, jammen hvorfor tror du på dette, og ikke på hva
dere får greie på fra oss – eller rettere sagt, fra meg? Og så sa vedkommende
i denne avisen som også lå i Akersgaten: «Det er vi som bestemmer hvem
som vi oppfatter som eksperter, det er ikke du.» Det gjorde inntrykk på
meg.
Svein Erik Ekeid: Jeg merket meg at den analysen du har gjort av naturlige
grunner har begrenset seg til de nasjonale avisene, hovedstadspressen. Her
finner jeg meg da litt uenig med Stig. Fordi min følelse etter å ha vært i
kontakt, jeg holdt på å si, med den samlede journaliststand i hele landet i
ukes- og månedsvis, var at jeg drev voksenopplæring i helselære. Det var
utrolig hvor lite den alminnelige journalist visste om kroppens funksjoner
og helse. Så man måtte liksom hele tiden gå tilbake til de grunnleggende
prinsippene. Det var viktig nok i seg selv, det. Men vi brukte veldig mye
tid på å legge dette grunnlaget for forståelse av hvorfor vi gjorde det vi
gjorde.
Når det gjelder TV, er jeg helt enig med deg, Stig. Der lot blant annet
Gerd og jeg oss lure til å delta i en debatt i et underholdningsprogram! Og
jeg har aldri tilgitt Akerø senere, jeg orker fortsatt ikke å se den mannen på
skjermen (----latter----) etter den kvelden vi hadde sammen i studio.