Da hiv kom til Norge - Michael

det løste slett ikke alle problemene. For i ethvert fall, med de Western Blotmodifikasjonene
vi hadde da, var det en ikke helt liten andel også av disse
positive testresultatene som ikke var sikre, men forble tvetydige over lang
tid.
Enkelte slo til lyd at man i ethvert fall måtte innføre tvungen testing av
de såkalte risikogruppene. Dette gikk vi selvsagt også imot, med de samme
innvendingene jeg har nevnt i forbindelse med testing av hele befolkningen,
at tvang er et elendig utgangspunkt for holdningsendring, og tvilen hos
mange på verdien for den enkelte av en positiv test. Dette vil føre til sviktende
fremmøte, og hvordan skulle vi identifisere alle medlemmer i risikogruppene,
alle homofile menn, alle sprøytemisbrukere?
Kravet om tvangstesting var, som mange husker, også svært ofte kombinert
med forskjellige forslag om tvangstiltak overfor de positive som ikke
rettet seg etter påbud om atferdsendringer. En hudlege gikk ut og foreslo
Reitgjerdet som et egnet oppbevaringssted for de gjenstridige. Alternativt
ble det også foreslått at slike individer skulle få offentliggjort navn og bilde
i media, hva vi oppfattet som en gjenoppvekkelse av gapestokken.
Vår konklusjon ble derfor at tvungen hiv-testing var et høyst tvilsomt
middel i aids-bekjempelsen, lite effektivt, uforholdsmessig kostbart, med
en rekke potensielt uheldige konsekvenser for enkeltindivider, og derfor
etisk uakseptabelt. Vi oppfordret derimot sterkt til frivillig testing i risikogruppene
og også utenfor gruppene der den enkelte kunne ha eksponert
seg for hiv-infeksjon.
Og disse holdningene ble nedfelt i Helsedirektoratets publiserte anbefalinger,
blant annet i flere aids-skriv i 1986 – 1987. Og som alle vet, var
det frivillighetslinjen som vant frem i Norge som i de aller fleste, i hvert fall
vestlige land.
Den forrykende debatten som jeg henviste til, som gikk forut, den var
etter min mening helt nødvendig. Det var mange legitime argumenter også
på den annen side enn den jeg sto på. Det er helt klart. Av og til var også
debatten ganske forfriskende, sammenliknet med dagens indolens i helsedebatten.
Men vi må vel tilstå at debatten ble litt skjemmet av invektiver
og injurierende påstander.
Øivind Larsen: Da går vi direkte videre til Fagerhol som ble presentert som
en representant for den annen fløy. Vær så god. Så tar vi diskusjonen
etterpå.
Magne K. Fagerhol: Jeg tar utgangspunkt i dagbøker og møtereferater og en
masse samlinger av dokumenter og utskrifter fra aviser og tidsskrifter og
D a h i v k o m t i l N o r g e 93