Da hiv kom til Norge - Michael

134
m i c h a e l 1 / 2 0 1 0
tignok ikke slik at man hadde sluttet å forholde seg til infeksjonssykdommer;
vi har i dag hørt Anne-Lise Middelthon og Anne Alvik fortelle om tiltak
mot hepatitt-B-epidemien og mot kjønnssykdommer. Men grunnholdningen
var at infeksjonssykdommene var på vei ut, og at hvis de rammet så
hadde vi antibiotika som kunne helbrede dem. Kopper hadde et par år før
aids inntraff, vært erklært utryddet fra jordkloden. MRSA og kjøttetende
bakterier hadde ikke ennå begynt å feste grepet om avisenes førstesider.
Pandemier var for de fleste noe som hørte historien til. Både dagspresse og
fagpresse var fremdeles på 1970-tallet preget av en grunnleggende optimisme
på medisinens vegne. Aids slo inn som en bombe i denne vår holdning til
verden. Forhåpningene om en fremtid fri for infeksjoner fremstod plutselig
som en urealiserbar og naiv utopi. De store truende infeksjonene tilhørte
ikke lenger en svunnen tid, og både leger og folk flest ble klar over at det
fantes områder medisinen ikke kunne håndtere. Fremtiden ble hakket mørkere
og troen på medisinen mindre grenseløs.
Det andre vannskillet gjelder det som Stig Frøland var inne på, nemlig
hvordan aids innebar et annet forhold til blod i den medisinske praksis.
Blod har stått sentralt gjennom absolutt hele vestens medisinske historie.
Antikkens lære om kroppen som bestående av fire væsker, den såkalte humoralpatologien,
var rådende i vestens medisin helt frem til 1800-tallet.
Blodet var selve kongsvæsken blant de fire. Sykdom ble forklart med ubalanse
i disse væskene. Etter hvert ble kjemiske teorier om forråtnelse også
inkludert i denne teorien. For å ta et eksempel fra en norsk kontekst, ble
råttent blod angitt som årsak til radesyken. Vitenskapshistorikeren Ludwik
Fleck har påpekt hvordan den tidligmoderne og folkelige forestillingen om
det «syfilitiske blod» var avgjørende for at man begynte å lete etter tegn på
syfilis i blodet. Den vitenskapelige utforskningen av en blodprøve for syfilis,
Wassermanns reaksjon, var ifølge Fleck ikke tenkelig uten denne forestillingen.
På 1900-tallet ble imidlertid blodet mindre og mindre knyttet til
disse forestillingene om et urent blod. Med påvisning av blodgrupper og
bruk av forlikelighetsreaksjoner ble blodet i økende grad oppfattet som en
forbruksvare, som riktignok av og til kunne være et knapphetsgode, men
som ikke desto mindre var prinsipielt tilgjengelig og relativt ufarlig. Blodet
fløt fritt i operasjonssalene, og det skulle ikke store blodtapet til før man
hang opp en pose blod. Det ble et veldig liberalt forhold til blod. Aids satte
imidlertid en brå stopper for dette. Nærmest over natten ble blod farlig, og
kunne få dødelige konsekvenser. Pasienter ble utsatt for iatrogen smitte
gjennom blodoverføringer og tilførsel av blodprodukter fra blodbanken.
I tillegg kom moralske forestillinger om det urene blodet opp igjen i den
offentlige diskurs, om enn i en annen form enn før. I medisinsk praksis