Da hiv kom til Norge - Michael

og den var naturligvis skremmende. Men jeg må erkjenne at jeg også var
fascinert. For immunsvikt var et tema som hadde opptatt meg både klinisk
og vitenskapelig i mange år, og nå hadde vi altså en immunsviktepidemi
som rammet pasientenes T-celler. Og det første tilfellet fikk vi i begynnelsen
av 1983.
Jeg husker det som om det var i går at oversykepleier på Medisinsk avdeling
A som fikk innleggelsessøknaden, kontaktet meg angående en 30 år
gammel homofil mann, som var henvist fra et mindre østlandssykehus. Han
hadde hatt et svært vekttap, diaré over flere måneder, og nå hadde han en
svær Candida-øsofagitt, altså soppbetennelse i spiserøret. Og jeg var helt
sikker på da jeg hørte dette: Nå har vi det første aids-tilfelle i Norge.
Det viste seg å holde stikk. Etter innleggelsen hos oss den 19. januar i
1983 fikk han i tillegg til stadig residiverende Candida-øsofagitter svære
cancerlignende hudforandringer forårsaket av Herpes simplex. Han fikk
Pneumocystis carini-pneumoni, så fikk han cytomegalovirusinfeksjon
(CMV) som førte til blindhet i det ene øyet, så fikk han CMV-infeksjon i
det andre øyet, og han ble totalt blind.
Den gang hadde vi ingen effektiv behandling av CMV-infeksjon, og vi
måtte hjelpeløst se på at dette viruset, CMV-viruset, ga disseminert infeksjon
hos pasienten, rammet sentralnervesystemet, tarm, lunger – og først
og fremst var det CMV-infeksjonen som førte til døden allerede i november.
Ved obduksjonen hadde han også groteske forandringer i lymfoid vev, forårsaket
av atypiske mycobakterier, som vi nå vet er så typisk.
Denne sykehistorien var den rene lærebok i det uhyggelige sykdomsforløpet
vi etter hvert så gang på gang ved aids. Og vedrørende de dramatiske
konsekvensene T-celleimmunsvikt får.
Transplantasjonsmedisinen hadde allerede konfrontert oss med en del
av de alvorlige immunsviktinfeksjonene vi ser hos de transplanterte, men
det var aids-sykdommen som endret moderne infeksjonsmedisin. Infeksjoner
hos immunkompromitterte pasienter er blitt viktigere og viktigere. I 1983
var imidlertid diagnostikken av disse spesielle immunsviktinfeksjonene langt
fra fullkommen. Og det skapte problemer.
Men denne første aids-pasienten medførte også andre alvorlige problemer.
I 1983 kjente vi ikke årsaken til aids med sikkerhet. Det var en lang
rekke hypoteser, fra de rasjonelle, naturvitenskapelige til de mer fantastiske.
Kunne det være en ny mikrobe dette her? Eller var det et kjent virus, CMV
for eksempel, som nå opptrådte i en mye mer virulent form?
De intensive epidemiologiske undersøkelsene som raskt ble utført, ganske
imponerende, syns jeg, tydet mer og mer på en infeksiøs årsak. Dette
førte til en enorm smittefrykt hos mange, selv om vi ikke visste noe med
D a h i v k o m t i l N o r g e 31