Da hiv kom til Norge - Michael

her. Jeg husker et internasjonalt møte på Sloan-Kettering-sykehuset i New
York høsten 1983, hvor Georg Petersen og jeg var representanter fra Helsedirektoratet.
Det summet sensasjonslyst i korridorene om at nå var det
påvist et virus, men ingen representanter for de aktuelle forskningsgruppene
kunne si noe som helst av forskjellige grunner. Tidsskriftenes karantenekrav
osv. osv. Det var en fantastisk spenning. Så kom de definitive publikasjonene
i mai i Nature. Det var et fantastisk gjennombrudd, men rent praktisk,
klinisk løste det ikke egentlig våre diagnostiske problemer. For vi hadde jo
ingen spesifikk HIV-test før i midten av 1985. Det betyr at i klinikken
måtte vi fortsatt basere oss på de kliniske manifestasjoner og på måling av
T-celler hos pasientene som en surrogattest. Selv om dette ga meg personlig
en slags tilfredsstillelse på grunn av mitt mangeårige vennskapelige forhold
til T-celler, så var det klart at det var vanskelig for feltet at vi ikke hadde
noen spesifikk test.
Johan N. Bruun: Jeg skal bare supplere Stig litegrann. Vi fikk vårt første
aids-tilfelle litt senere enn Rikshospitalet. Da hadde vi omtrent samtidig en
pasient som kom til oss og trodde han hadde lymfadenopatisyndromet. Vi
var nokså forvirret og klarte ikke å stille noen skikkelig diagnose på dette.
Han fulgte vi i mange år senere, og han var en av dem hvor det tok veldig
lang tid før han utviklet en immunsvikt. Men han fikk diagnosen vi fikk
antistofftesten til slutt.
Når det gjelder infeksjonsavdelingen på Ullevål sykehus, var vi veldig
heldige som hadde fått en nyere isolatavdeling.Vi hadde lite problemer ved
vårt eget personale. De aksepterte at dette var en infeksjonssykdom. De
følte seg rimelig trygge ved å gjennomføre skikkelige isolasjonsrutiner da vi
fikk antistofftesten til slutt.
Men vi hadde altså betydelige problemer med andre avdelinger. Til å
begynne med nektet faktisk mikrobiologisk avdeling å undersøke prøver
hvor det var mistanke om aids. Og likeledes Sentrallaboratoriet. Men med
møter og informasjonsvirksomhet og diskusjon så fikk vi dem etter hvert
til å ta hånd om prøvene. Det som var heldig for oss i starten av epidemien,
var at vi hadde vårt eget laboratorium hvor vi hadde bioingeniører som
gjorde de nødvendige undersøkelsene hos de pasientene hvor vi mistenkte
en hiv-infeksjon.
Anne Kveim Lie: Det er kanskje et spørsmål til dere begge, men jeg er veldig
nysgjerrig på denne første fasen, i forhold til det internasjonale samarbeidet,
altså f. eks. aids-konferansene. Når hørte dere om smittestoffet første gang?
Altså, du var inne i immunsviktdebatten og fikk antakelig tidlig rede på det
D a h i v k o m t i l N o r g e 33