Da hiv kom til Norge - Michael

90
m i c h a e l 1 / 2 0 1 0
Bjarte G. Solheim: Nettopp det med spesifisiteten var et stort problem til å
begynne med, og særlig når det gjaldt en gruppe som blodgivere, hvor man
regnet med at det var få som var positive. Da vil falskt positive slå veldig
sterkt ut. Som Skaug nettopp var inne på, var de første testene basert på
virusdyrking på humane celler. Da var også humane transplantasjons-antigener
ofte med i testen, så vi opplevde til vår store overraskelse at en rekke
gravide kvinner som var blodgivere, ga positive resultater. Det var jo helt
klart falsk positive resultater. Disse forsvant med annen-generasjons-tester,
og tredje generasjon ble enda bedre.
Sensitiviteten ble også bedre, i ethvert fall følsomheten, slik at man kunne
oppdage en infeksjon tidligere i forløpet enn man kunne til å begynne med.
Men de som virkelig hadde HIV-infeksjon, tok man med de første testene,
men man tok mange andre i tillegg.
Det vi sa på Blodsenteret til en som ble positiv på testen, men som ikke
fylte kravene på Western Blot, var at «du er sannsynligvis negativ, teknisk
positiv, kom tilbake om to år så tester vi deg på nytt. Og da kan du kanskje
fortsette som blodgiver.» De aller fleste kunne det.
Når det gjelder hepatitt, må vi skille klart mellom hepatitt B og hepatitt
non B, som siden er kalt hepatitt C. Hepatitt B kom det tester for i begynnelsen
av 70-tallet. De ble introdusert i Norge og internasjonalt. Det var
etter den tid at man startet med de store poolene i utlandet.
Men så viste det seg at hepatitt C var et problem. I USA var det på et
tidspunkt på1980-tallet regnet med at hver tiende blodtransfusjon ville
overføre hepatitt C. Så dermed ble det et kjempeproblem. All oppmerksomheten
gikk på å prøve å sikre blodproduktene mot det, men det lyktes
man ikke med før ved midten av 1980-tallet. Da begynte metoder å komme
og i løpet av 1980-tallet er det kommet veldig bra metoder for å sikre både
hepatitt C og hiv.
Testing for smitte i de første år – frivillig
eller obligatorisk?
Stig S. Frøland: Hiv-testen som vi fikk i 1985, var et særdeles verdifullt
instrument i arbeidet med aids-epidemien. Den tillot oss i klinikken å fastslå
hiv som årsak ved det mangfoldige sykdomsbildet dette viruset kunne gi.
Men siden testen nå for første gang også gjorde det mulig å påvise helt
symptomfrie individer, hadde den et enormt potensial i epidemiologisk
arbeid.
Bruken av denne testen var på ingen måte problemfri. Vi fikk en meget
intens, emosjonelt opphetet debatt om prinsippene for hiv-testing. Og selv