Da hiv kom til Norge - Michael

odde sammen men dem kanskje hele perioden, følte seg helt safe, og kom
hjem enten alene hiv-smittet, eller gjerne sammen med en kone som når
hun kom hjem, viste seg å være hiv-positiv. Der tror jeg vi rett og slett gjorde
en feil ved at vi ikke problematiserte godt nok overfor dem hva det ville
bety å leve i et land med så høy forekomst av aids som i en del afrikanske.
Christoph Gradmann: I have a question to Kjell Erik, which is very much a
question of the historian. The twenty years before hiv/aids came to Norway
in most all other countries were also the two decades where patient activism
came into being, which was in these days related to cancer og coronary
heart diseases. And patients would begin to organize themselves into groups
and act as pressure groups in relation to other stakeholders in the medical
markets, like doctors and pharmaceutical industry, politics or whatever.
And my question would be about the hiv/aids activists, did they in anyway
relate themselves to other patients activist groups like in relation to cancer
or coronary heart diseases? Or would it be conceived as something that was
singular in itself, and not related to other patient groups?
Kjell Erik Øie: Jeg tror aldri jeg var med på en diskusjon om det. Men jeg
tror aldri vi så oss som en pasientgruppe. Det kan godt være at PLUSS etter
hvert gjorde det og sånn, men jeg tror også PLUSS overtok veldig mye av
den derre politiske aktivismen, som helt sikkert andre pasientorganisasjoner
kan lære mye av. Det er jeg helt overbevist om. Men jeg tenkte aldri på oss
som en pasientinteressegruppe. Selv om jeg var en del av helsevesenet, tenkte
jeg på oss bare som politiske aktivister.
Anne-Lise Middelthon: Det var til ditt spørsmål, Øivind, hvorfor vi ikke
hadde nevnt alt dette andre. Det er litt på grunn av hvordan dere har lagt
dagsorden for hva det skulle snakkes om. Det er klart at vi kunne fortalt at
det var kampanjer for ungdom som skulle på interrail og arbeidslivets komité
mot hiv og aids. Det har vært en masse møter med de store kooperasjonene,
hvordan menn som er ute skulle forebygge smitte. Det er et helt spekter av
tiltak som ble gjort på det feltet, godt eller dårlig.
Men jeg har tenkt å fortelle en liten historie om tuberkulose som for så
vidt ikke gjaldt det du spurt om, men noe annet. Per Alveberg som jobbet
med stoffmisbrukere, hadde også en historie fra å ha jobbet med oppfølging
av tuberkuløse pasienter i Tromsø og smitteoppsporing. Og det var erfaringer
vi bevisst gjorde oss nytte av og vi prøvde å spørre: Fins det noe vi kan lære
av hvordan man jobber med ting som var stigmatisert på den tiden? Så der
hadde vi en rent praktisk erfaringsoverføring på den tiden.
D a h i v k o m t i l N o r g e 109