Da hiv kom til Norge - Michael

150
m i c h a e l 1 / 2 0 1 0
umiddelbar handlekraft, straks, nå – nå må de vise, de som sitter med politisk
ansvar – for det er jo der beslutningen skal tas – nå må de vise ar de
gjør noe, nu, i dag! Og hvert fall ikke senere enn i morgen!
Kanskje er det derfor vi nå sitter med så mye vaksine mot svineinfluensa
og masse respiratorer over hele landet, nettopp fordi vi har dette veldige
kravet om at «nå skal det handles!»
Det slapp vi den gangen da vi var politikere.
Stein A. Evensen: Jeg har tre punkter nå som det nærmer seg mot slutten
her. Det første punktet er at jeg vil takke Alvik for det svaret hun ga i sta.
Det synes jeg var oppklarende og viser at du forstår de problemene som
mottakerne av rundskrivet fra Mork fikk.
De andre to tingene er noen tall som jeg gjerne skulle fått en viss grad
av oppklaring på. Det ene som kanskje rammer meg litt uventet, er at det
bekreftes at det i offisielle papirer fra den gangen opereres med 50-60 000
opptil 100 000 smittede personer. Fagerhol sa til meg, « Visste du ikke det?»
Og jeg sa, «Jeg husker det i hvert fall ikke. Ellers så har jeg forskjøvet det
på grunn av andre ting? Det er mulig.»
Men jeg spør: Var det fordi man på den tiden da dette ble unnfanget,
hadde oppfatninger om andre smitteveier?
Det andre spørsmålet er et spørsmål som går direkte til Georg Petersen.
Jeg har lest masse på nytt i forbindelse med dette seminaret. Et av de stedene
hvor du har skrevet langt og godt, Georg, er et kapittel i en bok som heter
«AIDS i Norge» og som kom ut i 1978. Der viser du til en undersøkelse av
frekvensen av hiv-positive prøver blant 1000 samlede prøver. Jeg tror ikke
jeg husker mye feil når jeg sier at man i de første prøvene fant toppen 12 %.
Så sank det kvartal for kvartal, hvilket gjør det enda mer interessant. Hvordan
var utviklingen videre?
Anne Kveim Lie: Jeg skulle bare komme med et lite innsmett i forhold til
det som har vært trukket fram, og første gang av deg, Fagerhol, om historien
og historisk gode eksempler på epidemitiltak. Da kan jeg fortelle fra den
britiske siden at historikere var noen av de første som fikk penger og til dels
fikk lengrevarige forskningsmidler for å se på hvordan man hadde håndtert
tidligere epidemier.
Kjønnssykdommene kom tidlig i fokus. Roy Porter hadde et uttrykk for
det – avdøde Roy Porter var en medisinhistoriens nestor. Porter hadde en
leder i British Medical Journal i 1984. Tittelen på lederen var: «History says
no to the policeman’s response to AIDS». Spørsmålet Porter stilte var hvilke
lærdommer man kunne trekke av tidligere tiders erfaring for nåtidens dilem-