Da hiv kom til Norge - Michael

klare oppfatning – og jeg jobbet daglig som hans nestkommanderende i syv
år – min klare oppfatning var at helsedirektøren i dette arbeidet sto på faglige
samfunnsmedisinske standpunkter som i stor utstrekning hadde problemer
– vi hadde problemer med å få gjennomslag for overfor politikerne.
Han var ikke en som prøvde å være politiker – eller å være enig med politikerne.
Han sto på sitt faglige fundament.
Det siste jeg skal kommentere, er det Fagerhol sa om at helsedirektøren
tålte dårlig å bli motsagt. Det er mulig at det er en myte som har festet seg.
Mitt klare inntrykk fra de syv årene vi jobbet sammen daglig, er at han likte,
han ville bli motsagt. Han ville ha diskusjoner, han satte pris på det.
Kjell Erik Øie: Nå var vel jeg en del av den derre homogjengen som skulle
ha stått for det synet som du hevder, da (Fagerhol). Det er en litt dårlig
debatteknikk å først tillegge en motstander noen synspunkter, og så gå mot
dem etterpå. For jeg vet hva som var våre synspunkter.
Jeg vet at vi gikk ut og oppfordret folk til å teste seg. Jeg vet at det ikke
var å leve i lykkelig uvitenhet som var det beste. Jeg vet og kan dokumentere
at vi sa: Du har faktisk ikke rett til å smitte andre, du har et moralsk ansvar
som hiv-positiv.
Jeg har holdt masse foredrag om hiv, og jeg husker at en av transparentene
mine hadde tre punkter, tre måter å beskytte seg på, det er: avholdenhet,
monogami med en ikkesmittet partner, og så sikker sex. Alle de tre måtene
å leve på kan sikkert problematiseres og folk må velge det sjøl. Det husker
jeg alltid var mitt utgangspunkt nå jeg snakket. Jeg jobbet i Helserådet, og
vi drev masse smitteoppsporing hele tida! Ringte rundt til folk. Vi dro til
og med hjem til folk.
Så til det med å spørre folk, eller ta testen uten å spørre: Jeg snakket med
nokså mange helsearbeidere som fortvilt kom og angret seg på at de ikke
hadde spurt når de fikk et positivt svar. For hva skulle de svare pasienten
når han sa: «Men hvorfor stolte du ikke nok på meg til å spørre om dette,
da, hvis du mistenkte det?» Det har du ikke noe svar på.
Vi tok imot afrikanere som kanskje var den gruppa som var mest utsatt
for å bli testet uten å bli spurt. De kom trekkende med dette etterpå og sa:
«Hva gjør vi nå? «I stedet for å snakke med dem – en visste jo at hvis en
snakket med folk og forklarte dem hvorfor det var viktig å ta en hiv-test – så
fikk du a) en rådgivingssamtale med folk som kanskje trengte det, uavhengig
av positivt svar eller ikke. Og b) du fikk en veldig ålreit dialog med en person
du kanskje skulle følge opp som hiv-positiv.
Så det er positivt galt det du sier, Fagerhol, om den strategien du tillegger
meg og mange andre. Men det du har rett i, er at vi på ikke noe tidspunkt
D a h i v k o m t i l N o r g e 99