Da hiv kom til Norge - Michael

Men som det heter «test who to tango». Det er et samspill mellom kilder
og journalister i fenomener av denne saken. Og det er ofte at det oppstår en
egen dynamikk. Noen er gode folkeopplysere som skjønner det som er det
underliggende faktum, at de færreste journalister, med meget få unntak – sport
og politikk er det som først slår meg, der de er noenlunde på høyden med det
de omtaler, men ellers er vi altså ikke jurister, det er i alle fall sjelden – vi er
ikke i medisinske miljø, vi er ikke fysikere, slik at det er en ulikhet der. Vi er
nødt til å forholde oss til de opplysningene vi får og behandle dem kritisk.
Det er altså ikke slik at det sitatet jeg kom med fra den artikkelen her,
at det er noe jeg har funnet opp. Det står der. Sånn at det er begge synspunkter
som formidles i denne artikkelen. Det er ikke noe stort poeng for
meg, for jeg var ikke ute etter Bruun eller noen som helst andre, jeg bare
prøver å komme frem til hva jeg tror var dynamikken den gang og som ofte
er det.
Strategiske vurderinger drøftet? Ja, jeg satt i redaktørkollegiet i Dagbladet
på det tidspunkt. Dette var selvfølgelig blant de største nasjonale sakene,
og var et naturlig tema å drøfte i redaksjonen hvordan man skulle legge det
opp. Og den serien som der refereres til her, er selvfølgelig et resultat av en
slik overlegning og vurdering.
Det finnes også flere andre serier som går lenger bak og som i vår kontekst
er meget interessante, nettopp fordi der snur man problematikken. Da er
dødssløret vekk. «Du kan elske trygt» står det over hele førstesiden på Dagbladet
i en stor serie som kom senere. Og hvor man altså har fått tatt ned
det meste av «dødsrunene» på dette, og kanskje fått en mer nøktern form,
men det er altså i slutten av den perioden jeg snakker om.
Slik at dette var satsingsområde. Helt klart at det var en sterk offentlig
interesse for det. De debattene som man refererer til her, bidro i høy grad
til dette. Her er riksmedienes, eller særlig fjernsynets, oppgave nettopp den
nasjonale sammenbindende funksjon, som særlig løssalgsavisene, men også
de andre, levde i symbiose med i denne tiden i norsk mediehistorie. Det er
ikke akkurat slik lenger.
Spørsmålet om hvor er spesialistene? De fantes på noen områder. I dag
er det ingen aviser som har råd til å holde seg med spesialister, unntagen på
noen få områder. Og det kommer til å bli enda mindre av det, slik at den
oppgaven, hvis vi skal våge å se fremover på dette historiske seminar, den
vil nå bli løftet tilbake til akademia. Og hvor journalisten som den rene
formidler vil få en helt ny relasjon, tror jeg. Men det er et eget tema for en
lang annen greie.
Voksenopplæring i helselære? Ja, det kommer av dette. Men det kommer
også av at en god journalist må lære seg å stille dumme spørsmål. Men når
D a h i v k o m t i l N o r g e 123