Da hiv kom til Norge - Michael

Arbeidet med å begrense epidemien hos menn
som hadde sex med menn
Georg Petersen: Allerede høsten 1982 begynte vi i Rådgivningstjenesten å
diskutere hvordan vi kunne organisere et somatisk helsetilbud for homofile,
mest med tanke på den infeksjonsrisiko vi visste om allerede, men også i
lys av det som var i ferd med å skje i USA.
Fredrik Mellbye ble raskt overbevist om at aids ville bli et problem i
Norge, og han ga oss tillatelse til å åpne en ettermiddagspraksis noen dager
i uka i Helserådets lokaler på St. Olavs plass. Vi var i stand til å rekruttere
en mindre gruppe homofile leger og sykepleiere, og vi opprettet et nært
samarbeid både med Helserådets avdeling for veneriske sykdommer, Ullevål
sykehus og Rikshospitalet.
Virksomheten startet opp i første halvdel av 1983, og responsen var
overveldende. I løpet av noen få måneder hadde vi sett et tredvetalls pasienter
med lymfadenopatisyndrom og ikke minst en lang rekke av unge, friske og
vettskremte menn.
Vi hadde nok undervurdert hvor vanskelig dette skulle bli. Ikke nok
med at mange både var nære venner og bekjente. Men det var også en relativt
ressurssterk gruppe som forlangte svar og som selv var godt orientert. Og
til å begynne med hadde vi svært få svar å gi. Vanskeligere og verre skulle
det bli da testen ble tilgjengelig, og da vi alle ble klar over den dårlige prognosen
en positiv test innebar.
Likevel tror jeg at denne første tiden med klinisk virksomhet hadde
betydning for epidemien i Norge. Ikke nødvendigvis ved at de første smittede
vi fant fulgte rådene våre og stoppet å ha sex eller brukte kondom, men
heller ved at den omsorg og respekt de ble møtt med både hos oss og på
Ullevål og på Rikshospitalet bidro til å øke tilliten til helsemyndighetene.
Parallelt med opprettelsen av den somatiske helsekontrollen arbeidet en
gruppe av oss med informasjon innen det homofile miljøet både i Oslo og
i resten av landet. Vi fikk reisestøtte fra Helsedirektoratet og vi holdt møter
og foredrag i restauranter, klubber og foreninger og private hjem i de fleste
norske byer der det var en stor eller en liten gay-subkultur.
Fra slutten av 1979-tallet var homsebevegelsen i Norge splittet i to
organisasjoner, det tradisjonelle og litt baktunge Forbundet av 1948
DNF-48, og det langt mer venstreradikale og lett ml-infiserte Arbeidsgruppe
for homofil frigjøring, AHF. Men begge organisasjoner var forbausende
lydhøre for argumentene våre. Riktignok møtte Calle Almedal og jeg ganske
heftig motstand på de første møtene vi hadde på Metropol, men i det store
og det hele gikk ting relativt greit. Og uten den mistenkeliggjøring og
D a h i v k o m t i l N o r g e 57