Da hiv kom til Norge - Michael

opp noen «pestens murer» mellom seg selv og de man tenkte representerte
«pesten». Det synEs jeg var noen av de personlige utfordringene man møtte,
og som jeg tror gjaldt veldig mange – helt sikkert alle som jobbet med
stoffmisbrukere, og stoffbrukerne sjøl selvfølgelig.
Så var det veldig godt å leve i en sammenheng hvor Helsedirektoratet
hadde en så stor understøttelse av betydningen av å gjøre noe nytt og å
forholde seg til en ny situasjon og til derved å gjøre noe annet enn det man
pleide å gjøre. Slik at det ble arrangert seminarer, at det for eksempel ble
gitt input til å snakke om seksualitet, til å snakke om kriser, til å snakke om
at unge mennesker var i ferd med å dø. Det var temaer som vi hadde vært
noe inne på, men hvor vi trengte ny skolering. Det å få den støtten og inspirasjonen
fra Helsedirektøren, var veldig godt og nyttig. Det tverrfaglige
samarbeidet mellom helsevesenet og sosialomsorgen var også en fin
epidemibekjempelseserfaring.
Stig S. Frøland: Jeg vil bare, «for the record», Magne (Fagerhol), presisere
at jeg ikke sa – og det vil nok referatet vise – at dere hadde et annet menneskesyn.
Dere hadde et annet syn på hvilke midler man skulle bruke. Det
vil jeg gjerne få lov å korrigere.
Jeg vil også få korrigere at jeg i mitt siste innlegg ga uttrykk for at jeg på
noen måte har endret syn på epidemibekjempelse. Det har jeg ikke gjort.
Mitt poeng er stadig at man må se individuelt på hver enkelt epidemi og
smittemåtene. Smittemåtene ved hiv-infeksjonen var i realiteten, for alle
som ville se, klarlagt relativt tidlig i 1986-1987. Og det var de smittemåtene
vi tok utgangspunkt i, i den strategi vi valgte. Vi skal ikke ta noen omkamp
når det gjelder dette med obligatorisk testing eller ikke.
En annen sak er at jeg fikk inntrykk av at en del av kritikerne av den
offisielle linje, frivillighetslinjen, fortsatt forsøkte å piske opp en smittefrykt
og holdt åpent muligheter for andre smittemåter, insekter osv, muligens
direkte kontakt. Men det var helt irrelevant for de fakta vi skulle legge til
grunn ved fastleggelse av strategien.
Så var det litt forvirring her når det gjaldt lover osv. Den loven Johan
sikter til, det er Straffelovens paragraf 155, som hittil utelukkende har vært
brukt mot hiv på en til dels inhuman og skånselsløs måte. Den store skuffelsen
var at den nye Straffeloven – forslaget som ble behandlet når det gjaldt
smittsomme sykdommer i Stortinget 28.mai i år, (2009) er om mulig verre.
Den er i tillegg til å være inhuman, til dels tåpelig.
Kjell Skaug: Da hiv kom til Norge, var vi helt uten diagnostiske analysemetoder.
Det var utviklingsavdelingen på Ullevål sykehus, under ledelse av
D a h i v k o m t i l N o r g e 153