Da hiv kom til Norge - Michael

whose immunity was for whatever reason reduced in the way it became the
case for the handling of hiv-patients.
Stig S. Frøland: Det er riktig som jeg var inne på, at det var særlig transplantasjonsmedisinen
og bruk av cytostatika osv. som etter hvert hadde
generert en gruppe immunsviktpasienter. Men dette ble sett på som en
nokså eksotisk medisin som kun hørte hjemme på noen få store sykehus.
Transplantasjonsmedisinen for eksempel, var jo konsentrert til Rikshospitalet.
Det tok nok mange år, og det tror jeg Johan vil være enig med meg i,
før vanlige infeksjonsmedisinere utover følte seg fortrolig, i den utstrekning
de gjør det i dag, også med de alvorlige opportunistiske infeksjoner vi ser
ved immunsvikt. Dette er fortsatt en nokså spesialisert form for infeksjonsmedisin.
Men kunnskapene er blitt mye større. Den gang var nok ikke
kjennskapet veldig utbredt til den typen infeksjonsmedisin.
Georg Petersen: Jeg vil si noe om den perioden som du nevnte, Stig, etter at
vi visste at det var et virus, men før vi hadde testen. Jeg tror dette var den
vanskeligste perioden vi hadde med å gjøre. fordi vi visste ikke smitteveiene
skikkelig. Det var publisert rapporter fra USA om at det kunne være smitte
ved nærkontakt. Det var barn som man mente var smittet av mødrene. Det
var før man visste at det var inutero-smitte. Men det var også snakk om alle
mulige andre veier – så det var veldig vanskelig.
Og så da frykten blant personell og alle som hadde med smittede personer
å gjøre, var på det høyeste. Så det er en viktig og vanskelig fase som vi alle
måtte gå igjennom. Å sitte å rådgi folk som hadde symptomer, men som vi
ikke visste hva vi skulle si til. Vi kunne snakke om sex og kondomer og den
slags, for vi visste at det hadde noe med det å gjøre, men vi visste ikke helt
hva vi skulle si om daglig hygiene, å bo sammen med noen eller spise
sammen osv.
Kjell Skaug: Jeg er jo laboratoriemann og vil reflektere lite grann om historie
her. Teknikken med dyrking av virus i cellekultur ble først etablert etter 2.
verdenskrig. I sekstiårene ble det vanlig å dyrke virus og ta opp slike typer
teknikker. Dyrking av hiv (RNA-virus) var helt nytt, og dette avstedkom
Nobelpris til de første som påviste viruset, henholdsvis Luc Montagnier og
Francoise Barré Sinoussi. Dette var et helt nytt virus som vi måtte forholde
oss til på laboratoriesiden. Dette syns jeg var essensielt ved hele utviklingen
og det tok tid. Dersom vi hadde hatt denne infeksjonen før krigen, hadde
vi overhodet ikke kjent til viruset. De første tilfellene som Frøland refererte
til fra 1965 ble da også først diagnostisert i senere tid.
D a h i v k o m t i l N o r g e 35