Da hiv kom til Norge - Michael

58
m i c h a e l 1 / 2 0 1 0
benektning som vi så i mange andre land, som jeg allerede har vært
inne på.
En viktig milepæl var opprettelsen av Helseutvalget for homofile. Det
skjedde første halvdel av 1983 og flyttet det meste av informasjonsarbeidet
innen den homofile subkulturen fra oss i Rådgivningstjenesten til en politisk
uavhengig, frivillig organisasjon. Helseutvalget eksisterer ennå, og det har
hatt en enorm betydning både for opplysningsnivået og atferden til menn
som har sex med menn i Norge.
En av de første avgjørelsene Helseutvalget tok, var å gå ut med en oppfordring
til homofile menn om ikke å gi blod, som vi jo allerede har diskutert
en del. Dette var kontroversielt, men ble forstått og godtatt relativt lett.
Takket være sjenerøs offentlig støtte har Helseutvalget siden starten vært
i stand til å drive effektivt informasjonsarbeid på risikogruppens egne premisser.
Kondomer er blitt delt ut på alle tenkelige og utenkelige steder og
måter, og Sikrere Sex har vært et gjennomgangstema. Men jeg tror også
utvalgets klare oppfordring om å ta testen da den ble tilgjengelig, har hatt
en innflytelse på epidemien i Norge.
Vi skal diskutere problemene rundt testen senere, men det er ikke tvil
om at utfallet av vår debatt ble veldig forskjellig fra debatten og utfallet i
mange andre land. I USA gikk homseorganisasjonene aktivt ut med oppfordring
om ikke å la seg teste. I mange europeiske land var det også sterk
motstand. Jeg husker godt at jeg ved flere anledninger ble kritisert av utenlandske
homsekolleger for det standpunktet vi hadde tatt i Norge. Men på
den annen side husker jeg også hvordan særlig svenske kolleger misunte oss
den finansielle støtten vi fikk til arbeidet blant homofile i Norge. I Sverige
klaget de over nesten total mangel på øremerking av midlene.
I tidsrommet 1983 til 1984 så vi en rask økning i antall henvendelser
til Rådgivningstjenesten. Også enkelte stoffmisbrukere og folk uten klar
risikogruppetilhørighet tok kontakt. I 1985 opprettet Helserådet Avdeling
for tiltak mot aids, og jeg ble den første avdelingsoverlegen. Vi var ikke
lenger noen særtjeneste, selv om arbeidet med menn som har sex med menn
utgjorde kjernevirksomheten.
Vi så stadig flere pasienter som hadde symptomer og hadde laboratoriefunn
forenlig med smitte av aids-viruset. Flere av dem hadde hatt seksuell
kontakt med noen av de første aids-pasientene i Norge. Dette visste vi fordi
vi drev aktiv smitteoppsporing. Vi oppfordret den enkelte så sterkt vi kunne
til å varsle seksualpartnere. Forbausende mange gjorde det. Jeg var slått av
den samarbeidsviljen og ansvarsfølelsen mange viste.
De spesifikke testresultatene fikk vi sent i 1984. Et materiale som omfattet
blodprøver fra alle dem vi mistenkte for å være smittet, samt en rekke