Da hiv kom til Norge - Michael

126
m i c h a e l 1 / 2 0 1 0
et betent område i kirkens liv, der meninger og utspill har ødelagt så mye
for så mange mennesker.
Så skal jeg selvfølgelig si i den velvillige saklighets navn: Motivet for de
kirkelige ledere som gikk på banen med de meget problematiske ytringer
om epidemien – vi har hørt referert en av dem, det var mange andre, hvor
det ble tolket som Guds straffedom, og hvor det ble understreket at dette
var en konsekvens av et syndig liv, osv. osv. – motivet var å gi hva de oppfattet
som etisk veiledning på bibelsk grunn. De opplevde nok at det var godt
grunnlag for å si at dersom alle hadde levd etter det de oppfattet som ekte
kristen seksualmoral, ville ikke epidemien ha vært der.
Det ulykkelige, slik jeg ser det, er at Kirken sjelden har klart å formidle
sine verdier innen seksualetikken på en god måte, og dessuten har blitt
hengende i gamle holdninger til særlig homofili som det i vår tid ikke skulle
være mulig å holde fast på. På dette sosialetiske området, som tidligere
gjennom tidene i spørsmål om kvinnelige prester, skilsmisse/gjengifte,
demokrati, slaveri, kvinnelig stemmerett, etc. etc., har Kirken alltid stått
reaksjonært med hæla i bakken og bare meget motvillig og meget langsomt
forandret seg. Nå aksepterer et flertall av Kirkens biskoper homofilt
samliv.
Men midt på 80-taller var det annerledes. Da var det bare noen få,
dubiøse prester hvorav jeg var den ene, som mente at homofilt og heterofilt
samliv etisk sett må stilles likt. Derfor ble det full kristelig alarm da man
altså laget informasjons- og holdningskampanjer med oppfordring til at alle
burde bruke kondomer hvis man ikke levde i et trofast ekteskap. Det innebar
jo «at myndighetene aksepterte homofilt samliv».
I det offentlige rom kom det uttalelser fra kirkelige ledere og instanser
som ikke kunne oppleves som noe annet enn fordømmelse. Ikke bare av
handlinger, men av personer. Det hjelper da ikke å si at det ikke var ment
slik, når det ufrakommelig ble opplevd slik.
Gjennom årene har Kirken langsomt forbedret seg. Det ble laget en plan
for hvordan Kirken skulle møte aids-epidemien 1989/1990, med mye gode
forslag. Lokalt har det neppe betydd noe særlig. I de senere år har kirkelige
instanser forholdt seg mye bedre enn i 1980-årene til epidemien, kanskje
særlig fordi man møter den mer i internasjonalt bistandsarbeid. Og heldigvis
endres kirkefolks meninger og holdninger i homofilisaken langsomt i riktig
retning. Jeg skammer meg over hvordan største delen av Kirken i de første
årene møtte epidemien og de mennesker den berørte, og jeg skammer meg
over hvordan store deler av Kirken fremdeles forholder seg til homofil
seksualitet.